Program Snow Jam 2003:

Fredag 24. januar
18.00 - 20.30 Innsjekk
19.00 - 22.00 Middag (to retters bufeet)
22.00 Velkommen med viktig informasjon om hotell, helgens program, sikkerhet, regattaer og arrangementer
22.30 Foredrag v. Arnulf Refsnes ”Mitt liv i trapesen”

Lørdag 25. januar
07.30 - 09.30 Frokost med smøring av matpakke
09.00 - 16.30 snowJam (uorganisert seiling på Finse), testing av utstyr, etc.
10.00 Utlevering av forhåndsbestilte skiseil i seilbua
18.00 – 19.30 Middag
20.00 Foredrag v. Børge Ousland ”Alene over syd og nordpol”
22.00 ”Human dogs” Finse arena

Søndag 26. januar
07.30 - 09.30 Frokost m. matpakke
10.00 Skippermøte snowJam-seilasen og Finse-seilasen, info om bane, etc.
11.30 snowJam-seilasen, verdens største oppvisningsregatta med felles start, minst 150 seilere!!
12.00 Start Finse-seilasen på rundbane med to slør og en kryss. Ca. 300m. legg. Regler: ”fair play" 5 seilaser
15.30 Premieutdeling
17.24 ++++ Avreise

Kilde: www.parmann.no

Fredag den 24. januar 2003:

Vi kom opp til Finse i 12:30 tiden idag. På vei opp til Finse var toget fullt med folk og utstyr som skulle delta på arrangementet, derfor ante min makker og jeg allerede da at dette kom til å bli morro!

Jan Erik ankommer Drammen / Arrangør teltene på Finse

Vel framme på Finse stasjon konsentrerte vi oss i første omgang om å finne en egnet leirplass, da vi skjelden velger å ligge inne på hotell eller hytte når vi er på tur... "Ekstremsport krever ekstreme bo-løsninger", som min makker sier det så treffende.Vi fikk på oss sekkene og skiene og satte snuta nedover mot vannet rett på nedsiden av hotellet. Her var arrangørene i full gang med å sette opp to store lavvoer, og et kjempestort dome telt. Vi gikk ut fra at dette var et område som var satt av til folk som ville ligge ute i telt, og gikk igang med å få opp vår medbragte bolig fra Helsport. Da teltstengene var på plass, kom en av arrangørene bort til oss og meddelte at vi måtte flytte leiren pga. at vi var for nærme bebyggelsen på Finse. Teltene til arrangørene skulle kun brukes til arrangementet, og ikke som overnattingsplass og derfor var de unntatt fra "frilufts loven". Vi blei litt skuffa, men innså at det å være arrangør av et slikt opplegg innebærer et visst ansvar, og gikk derfor lydig i gang med å flytte leiren et stykke sørvest over.

Da vi hadde gått ca. en kilometer over vannet, fant vi en egnet leirplass på Finseneset, og hadde etablert leiren her kl. 15:00. Etter en rask lunch, klargjorde vi skiseilene, og satte i vei over vannet tilbake til hotellet, for å kjøpe billetter til foredraget med Børge Ousland på Lørdags kvelden. Med billettene trygt i lommeboka var det tid for en liten pils i "Boggien Bar" i underetagen på hotellet. Koselig innredning forresten...! Langbordet og baren er utformet i grovtømmer som er plassert midt i hovedrommet. Hovedrommet omsluttes av gamle togkupeer med skyvedører for dem som ønsker et noe mer privat selskap.

Leiren vår

Rundt klokka 18:00 var vi tilbake i leiren vår for å innta middag fra Drytech, i form av REAL turmat. Har sagt det før, og sier det igjen... REAL turmat er tingen for tur-entusiaster! Meget praktisk å tilberede og god på smak! Middelaldrende som vi er, tok vi oss en liten middagslur etter maten, for å hente krefter til aftenens begivenheter på hotellet.

Klokka 21:00 var vi klar til å dra tilbake til hotellet. Jeg var ute og sjekket vindforholdene, og fant ut at jeg ville prøve det største skiseilet. Dette er ca. 22 kvadratmeter stort og er beregnet for skiseiling ved vindstyrke opp til 5-7 m/s. Vi rigget opp et tau fra seletøyet mitt som Jan Erik kunne henge etter i, da seilet skulle være mer enn stort nok til å trekke 2 personer...Så satte vi utfor den lille bakken på neset, og kom oss ned på vannet.

Nede på vannet tok vinden rimelig godt.... Jeg trodde det var i meste laget for et så stort seil, men lot det stå til...

Da Jan Erik var klar i slepetauet, slapp jeg ut linene til seilet og trakk til meg styrestikka... vinden fikk tak i seilet og vi fikk en ganske rolig start. Men det varte ikke lenge... Etter ca. 100m viste det seg at det blåse kraftig lenger ute på vannet, og vi fikk etterhvert en ubeskrivelig høy fart. Før vi visste ordet av det var vi midt ute på vannet, og mistet kontrollen fullstendig! Jeg gikk på trynet med et stort brak, og sekundet etter, fikk jeg skituppene til min makker tredd opp i baken! Vi ble liggende i sneen og le så tårene trillet, til vinden tok tak i seilet igjen og dro oss bortover vannet mens vi ennå lå i horisontalen! Jan Erik falt etterhvert av, mens jeg fortsatte min ferd videre bortover vannet ute av kontroll... jeg hørte latteren til min makker nå nye høyder bak meg i mørket.

Fikk etterhvert lagt ned seilet slik at den ukontrollerte ferden stoppet. Det viste seg at noen av linene til seilet hadde hoppet ut av sjakkelen på styrestikka, å det var derfor vanskelig å holde seilet nede. Jeg ble liggende å lure på om jeg skulle rope på mamma, eller min makker, til jeg oppdaget at høyrebeinet mitt hadde gått gjennom isen.... Det ble til at jeg ropte på Jan Erik!

Jan Erik fikk etterhvert samlet sammen seilet og lagt seg oppå dette, slik at jeg kom meg løs og opp av hullet i isen. Det ble en ny omgang med latterkrampe og kaving i sneen til vi gjenvant kontrollen på utstyret, og kom oss avgårde det siste stykket mot hotellet. Vel framme fikk vi sortert ut linene til seilet, i ly av langveggen på hotellet.

Vi rakk et par pils i "Boggien" før info-møtet startet, vel en halvtime etter skjema.
På møtet fikk vi presentert programmet for helgen av arrangørene: Pål Castberg, Sigurd Parmann, Geir Nordland og Pål Brudevoll.

Det viste seg å være gutter som virkelig hadde lagt sjela si i å få til et fint opplegg! I utgangspunktet hadde dette teamet regnet med å få samlet ca. 50 entusiaster på Finse, men allerede før sneen kom var det 155 påmeldte, fullt hotell og ca. 50 deltagere på venteliste! I tillegg til å ha kontrollen på alle deltagerne, og innlosjering av disse, hadde teamet fått booket Ingeniøren, Kite Guru`en, Værmelderen og Modellen, Arnulf Refsnes (i en og samme person!) - til kveldens foredrag "Mitt liv i trapesen".
Lørdag kveld hadde arrangør teamet booket Sjefs Polfareren, Børge Ousland, til et "rosinen i pølsen foredrag" : "Alene over Syd- og Nordpolen". Etter foredraget til Børge skulle det arrangeres noe som heter "Human Dogs" hva nå enn det er...

På søndag blir det regatta.

Arranør teamet

Så var det Arnulfs tur....
Han startet med å auksjonere bort skia sine, og så fortalte han litt historikk rundt drageflyging. Han var innom Polynesierne, Marko Polos beretninger om "menneskeløftende drager", Benjamin Franklins drage-lyn-avleder i 1752, og Chaire Volants hestekjerre som angivelig skulle oppnå en fart på ca. 20-30 km/t ved hjelp av en drage... joda, Arnulf hadde definitivt gjort hjemmeleksa si! På den annen side vil vi gjerne tipse Arnulf om Lobsang Rampa`s bok: "Det tredje øye" hvor han beskriver tibetanske munker som drev med drageflyging enda tidligere...

Arnulf Refsnes auksjonerer bort skia sine til inntekt for Finse Røde Kors

Så kom Arnulf inn på sine egne drage prosjekter.... Han fortalte om studietiden sin på NTNU, og en prosjekt oppgave han hadde ansvaret for, som gikk ut på å lage en "Innovativ seilbåt" som skulle bruke drage istedenfor seil. Etter en del seilbåt og drageteori, fikk vi se en Amerikansk film fra 1995 som viste til tider halsbrekkende "Kite skiing" på sjøen - utført av en fyr som heter Gary Reed.
Så kom foredragsholderen tilbake til seilbåt prosjektet og engineering-delen av dette, før vi igjen fikk se en ny Kite film, denne gangen på sne - fra Sveits. Så var det en ny runde med seilbåten igjen, før han avsluttet foredraget sitt med en film fra et stunt han og to andre personer forsøkte på for noen år siden. Stuntet gikk ut på å krysse Skagerak fra Kristiansand til Hirtshals ved hjelp av kite og kiteboard. Ganske imponerende greier da dette er en strekning på ca. 130 km! Desverre kom bare amerikaneren på teamet i mål... Den ene nordmannen var uheldig og skadet foten sin, og Arnulf stakkar klarte ikke å tisse mens han kitet, da trykket i blæra etterhvert ble for stort - og derfor måtte guttene fra Fedrelandet hive inn håndkledet... Kjipe greier, Arnulf! Vi føler med deg! Du klarer det helt sikkert neste gang du prøver!

Etter foredraget til "The engineering weather man" forflyttet vi oss til Boggien igjen.
Vi bestilte et par øl, og kom i prat med en skikkelig hyggelig og feststemt gjeng fra Rauland Kite Klubb. Etter å ha drevet en del antropologiske studier rundt denne Raulands gjengen, kom Jan Erik og jeg ganske raskt frem til at dette måtte være "dei ekte Vangs gutane", som ofte er blitt omtalt i NRK1 programmet "Øystein og Jeg".... Kvelden utviklet seg med andre ord til å bli en smule fuktig. Klokken 01:30 sto min makker og jeg utenfor hotellet, i det min makker beskrev som "frisk kuling" og snøføyke, og diskuterte om vi skulle ta storseilet eller det lille seilet hjem til leiren.... Vi lærer som kjent nesten aldri av våre feil, og valgte derfor storseilet... Vi hadde jo fikset opp i linene! Jeg husker ikke helt jeg... men jeg tror vi letta fra jordens overflate et par ganger. Plutselig befant vi oss på sørsiden av vannet, hvor vi utrolig nok klarte å få pakket sammen stor`en, og måtte gå tilbake til neset på nordsiden hvor leiren lå. Vel tilbake i teltet hadde vi oss en kopp kaffe med tilhørende goood conjakk fra Bache Gabrielsen, samt en Partagas cigar fra Cigar & Tobakspesialen i Skien, før vi sovnet som spedbarn i våre "North Pole" soveposer fra Helsport.

I Boggien med Vangs Gutane fra Rauland

Lørdag den 25. januar 2003 :

Jan Erik startet vekketjenesten i 8-tiden.... Jeg gikk over fra "dyp REM søvn" til en noe mer "komatøs og katatonisk" tilværelse i posen min. Jan Erik er, som jeg har nevnt utallige ganger i tidligere fortellinger, en morgenfugl av dimensjoner! Det er absolutt ikke helt meg... God morgen din middelaldrende snøsokk! ropte han. Åååhh nei, tenkte jeg atter en gang....! Det var med andre ord den vanlige morgenstemningen i Finseneset friluftspalass idag morges.

Jeg klarte å holde sengen til rett etter klokken 9.... Da begynte min perverse kamerat å putte snøballer ned i soveposen min! Kom igjen din gamle kajakk-kokk, vi må ut å lage litt kaos på isen blandt resten av pop-ungdommen! skrek han mens snøballene haglet. Omtenksom som han alltid er hadde han laget frokost til meg, men Jan Erik drikker ikke kaffe så det måtte jeg lage selv. Etter en pose med utsøkt REAL frokost og nytrukket kaffe kom jeg meg omsider ut av posen. Jeg tittet ut av teltåpningen til et fantastisk skue... Minst hundre fargesprakende drager og skiseil på den snødekkede isen!

I 10:30 tiden suste vi over mot hotellet. Vinden var god, og vi hadde vett nok til å bruke 6,5 kvadratmeter`n fra Fischer Sails. Men vi tok selvfølgelig med 22`ern på ryggen. Slepetauet fungerte utmerket også idag.

Etter en kaffekopp med tilhørende Karvetblad rullings, og en "pep-talk" med "dei noge reduserade Vangs gutane" på hotellet, bar det ut på vannet igjen for å seile mer. Da var vinden blitt veldig ustabil, og til tider forsvant den helt... Jan Erik og jeg ble stående ute på vannet å vente på vinden. Jeg syntes det så helt fantastisk sykt ut.... iallefall når jeg prøvde å tenke som en som aldri har drevet med disse greiene før, og ankommer Finse stasjon med toget... Man titter ut av vinduet i kupeen, og ser ca. 150 mennesker som står spredd utover et stort sne og islagt vann, med noe som kan minne om en fallskjerm foran seg, langt pokker i vold oppe på fjellet.....! Også står de bare der.... og glaner tomt ut i luften.... Det må jo se helt sinnsykt ut!

Vi venter på vinden....

Etter et kvarter med usedvanlig grovkalibret humor fra min makkers side, fikk vi besøk av Eva Fischer og hennes mann. Hun kjente oss igjen på Seilene hun hadde levert til meg tidligere.... Vi ble stående å diskutere mulighetene for å dele opp det største seilet mitt med glidelås, da jeg ser for meg at dette kan være en klar fordel på min planlagte solo tur på Finnmarksvidda ut i februar en gang. Eva er helt sjef...! Hun ser som vanlig bare muligheter.... aldri problemer!

Plutselig kom vinden tilbake. Vi avsluttet samtalene, og fòr over på sydsiden av vannet. Derfra skulle vi krysse oss oppover mot hotellet igjen, men da jeg sto halvveis oppi fjellskråningen på Nordnuten, og kjente at "neandertaleren" inne i meg begynte å ymte frampå om skredfaren, pakket jeg sammen stor`en og rente ned til leiren. Det var blitt lunch tid.

Jan Erik var borte.... Jeg var ute og så etter han flere ganger, men han var som sunket i sneen. Sist jeg så han, var han i fin steaming bortover mot hotellet. Bestemte meg for å bryte solidaritets prinsippet, og fikk fyra opp primusen. Hadde en utsøkt lunch, bestående av en hel RSP, (forsvarets reserve proviant fra 1987... en fantastisk årgang!) et par blingser med spekepølse av typen "Sørlandsstubb", samt kaffe og sjokolade. Det gjorde godt i en noe redusert middelaldrende kropp!

Da det begynte å bli mørkt, og Jan Erik ennå ikke var å se, tok jeg en telefon til hotellet og spurte om han var der. Damen på hotellet var noe usikker på om hun kunne klare å finne han blant alle menneskene inne på hotellet. Jeg forklarte henne at min makker er rimelig lett å kjenne igjen... "Bare se etter en fyr med langt mørkt hår, ja... han har en flette i håret som går ned til øvre del av korsryggen, også har han tatoveringer.... mye tatoveringer.... jada han har tatovering på halsen også.... og Peruviansk sherpalue.... med gamle brebriller av samme type som han Sir Edmund Hilleray og han Ten-Zing fyren brukte på førstebestigningen av Mt. Everest.... Ja han ser ut som en blanding av et Bandidos medlem og en sherpa..." Det siste utsagnet mitt gjorde utslaget... "Joda... hun hadde lagt merke til han". Du finner`n sikkert i Boggy`n.... med en pakke Karvabla' tobakk, sa jeg.

Ca. 15 minutter seinere ringte Jan Erik meg flirende tilbake. Han hadde blitt gjenkjent rimelig raskt... Vi ble enige om at jeg skulle pakke ned et par REAL middager, og konjakk flasken i sekken, og begi meg over vannet tilbake til hotellet igjen. Da jeg selvfølgelig hadde satt igjen skistavene mine borte ved arrangørteltene, ble det en "interessant" skitur over vannet da det var for mye vind for 22`ern.

På hotellet fikk vi fyllt opp REAL posene med vann fra te & kaffe maskinen i lobbyen, og så nøt vi våre utsøkte middager til festlig samvær med "dei ekte Vangs Gutane" i Boggien. Foredraget til Børge Ousland ble fremskyndet til klokken 19:00... Da satt Jan Erik og jeg på første benk, med trillrunde øyne og kameraet i "høy ferdigstilling".

Min makker filosoferer over emnet "ekte kjerlighet"

Børge startet med å presentere kameratene han hadde tatt med seg til Finse. På spørsmål fra Børge til Marek Kaminski, om han kunne si litt kort om hva han hadde gjort, kom det kjapt fra Polakken: "Okey... I have gone two times to the Southpole, and one time to the Northpole"... som om det var en søndagstur han hadde vært ute på. Da lo vi godt i salen! Børge tilføyet at det selvfølgelig dreide seg om "unsupported" ekspedisjoner. Deretter fikk vi hilse på Mitsuru Ova fra Japan, som hadde gått til Nordpolen med 4 dropp av mat og utstyr. Han prøvde seg også på å krysse det Antarktiske kontinent, men måtte gi seg ca. 200 km fra mål da høyrefoten gikk til helvete med koldbrann! Japaneren mangler idag alle tærne på høyre foten... hvis jeg ikke husker helt feil. På slutten av innledningen til selve foredraget, fikk vi hilse på Russeren Mikhail Malakhov. Denne fyren hadde gått fram og tilbake til Nordpolen fra Canada sammen med en kar som heter Richard Weber. Foruten dette hadde han visst vært på Nordpolen og i diverse andre polare strøk et ukjent antall ganger. Da selve foredraget skulle starte, lå kilometerstanden og Polfarer faktoren tett oppunder taket!

Så gikk Børge i gang med å vise bilder fra hvordan det er å fryse mer enn vi noen gang kunne ha forestilt oss... Bildene fra den første turen til Børge sammen med Jan Morten Ertsås og Agnar Berg over Grønlands isen, fikk det til å gå et dypt sukk gjennom hele forsamlingen! Her satt det to livløse sjeler, sammenkrøket bak en pulk i sterk polarstorm... Det bildet bragte fram assosiasjoner med synsinntrykk jeg har hatt fra liksøk jeg var med på i tiden som dykker.... Utrolig at disse menneskene lever den dag i dag! Børge nevnte at det ble gjort en del feil under de første ekspedisjonene, noe han selvfølgelig lærte masse av. Etterhvert fikk vi være med på reisene til Sydpolen, Nordpolen, over det Antarktiske kontinent, og til slutt over Polhavet fra Sibir til Canada. Hele tiden krydret han foredraget med bilder av vonde gnagsår, forfrysninger og humoristiske kommentarer. Jeg merket meg at samtlige i salen satt som forsteinet.... Foredragsholderen hadde publikum i sin hule hånd under hele foredraget! Til og med Jan Erik Van Dahl klarte å holde kjeft for en gangs skyld! Meget meget sterkt, Børge! Dette likte vi en hel haug!!! Det var tid for "Human Dogs".... Dette viste seg å være en konkurranse hvor seileren Arve Roaas fra Volvo Ocean race og Polfareren Børge Ousland ble invitert av arrangørene til å plukke ut 6 mennesker fra salen til hvert sitt hundespann... menneskespann om du vil. Cluet her var at Børge og Arve fikk utlevert hver sin hundeslede med tilhørende hundedrag for 6 hunder. Stakkarene som ble plukket ut fra publikum til spannet, skulle tjores fast i hundedraget, med melkekasser på beina (istedenfor truger). Så skulle Polfareren og Volvoseileren piske de hylende hundene slik at de skulle beinfly rundt stasjonsbygningen på Finse og videre rundt bauta`en på perrongen - 1 runde à ca. 100m. Førstemann tilbake til utgangspunktet var Sjef, og Sistemann var homo.... Det gikk plutselig opp for Jan Erik og meg at vi satt på helt feil plass (første benk)! ..

Børge in action

Det gikk ikke lenge før vi begge var tatt ut til bikkjeslagsmålet. Jan Erik endte opp som førerhund for Børge, og jeg havna som førerhund for Arve. All komunikasjon foregikk selvfølgelig på norsk. Dette gjorde at russeren, japaneren og polakken ikke skjønte særlig av hva som foregikk... Da russeren Malakov lente seg over mot min makker Jan Erik, med en noe bekymret mine, og sa: "What iz happening?" svarte min fandenivoldske makker: Ohh... No problem... we are going to strip... You know... take off all our clothes.

Russeren sto i følge Jan Erik igjen som et spørsmålstegn. Min makker brydde seg ikke med å fortelle Russeren at dette var en spøk.... men han fikk vel vite dette av Børge formoder jeg...? Da sledeførerene hadde plukka ut 5 mann hver, kom arrangørene på banen og bestemte at hvert hundespann måtte ha en dame i draget.... Arve var først ute og plukket seg en tispe. Men da det var Børge`s tur viste det seg at resten av tispene i salen enten var gravide, eller hadde vondt en eller annen plass. Da kom Børge med en skikkelig Sjefs avgjørelse, og utbasunerte at han tok Arnulf, for han måtte jo telle som kvinnfolk!! Jan Erik og jeg lo så vi grein...! Det gjorde nok resten av salen også... Vi sporet en antydning til protest fra Arnulf`s side, men han er jo som kjent en fyr som ikke tar seg selv så høytidelig, og derfor tok han denne spøken på strak arm! Før jeg gikk for å skifte til hundepels, ga jeg min Nikon til en av "Vangs Gutane fra Rauland", og han tok på seg å forevige seansen...

Etter et kvarters tid sto de gale hundene og trippet utenfor hotellet, klare til dyst, med melkekassene godt forankret til potene ved hjelp av 6mm paracore. Bjeffingen var på grensen til det uutholdelige! Som førerhund estimerte jeg tilskuertallet til ca. 150 individer... Plutselig står ein av Vangs Gutane ved min side... I hundesporten er alt lov, til og med doping! Han rekker meg flasken med Gammel Dansk....

Human dog doping

Rett før start får vi beskjed om at vi skal løpe på hver vår side av stasjonsbygningen, bare for at kaoset skal bli komplett liksom...

Starten går, og vi bykser av gårde i "frisk kuling" og snefokk. Begge sledene når stasjonsbygningen samtidig... Halvveis på langveggen forsvinner melkekassa på min høyre fot... Sekundet etterpå kjenner jeg et stikk i venstrehånda... melkekassa på venstrefoten min har kommet løs, og da den ennå henger fast i paracoren, har kassa hoppet opp i hånden min og slått min venstre pekefinger ut av ledd... Jeg må stoppe! Får revet opp knuta rundt venstrefoten med "gulerøttene" på min høyre hånd. Pekefinger`n på venstre hånd peker oppover og ca. 30 grader mot langefingeren... Vi fortsetter! Når vi når enden av stasjonsbygningen klarer vi å presse oss inn til husveggen slik at vi får innersvingen! Så bærer det avgårde på perrongen mot bauta`en. Jeg gjør en fatal feil! Fortsetter bortover perrongen, og venter for lenge med å bryte av til venstre mot bauta`en... Hundeføreren Arve skriker som besatt : "VENSTRE - VENSTRE -VENSTRE !!!" Vi nærmer oss bauta`en med stormskritt, og jeg ser til min store fryd at makkeren min Jan Erik i det andre spannet, går på trynet! Men så skjer det noe med spannet vårt... plutselig kjennes det ut som om jeg drar greiene alene.

Starten har gått - før og etter melkekasse fall

Arves dog-team har vundet stasjonen / Børges dog-team runder bauta`en... Arnulf definnitivt Mann!

Det ender med at spannet til Børge vinner! Vi blir stående på perrongen med halen mellom beina... Skuffelsen er å lese i ansiktet på Arve. Jeg har en blanding av Gammel Dansk og blodsmak i munnen, mens jeg får dratt min venstre pekefinger over i normal posisjon....

The winning team / The loooooosers

Da vi fikk igjen pusten, bar det selvfølgelig ned i Boggien igjen. Vangs Gutane, Jan Erik og jeg var "høye" etter strabasene. Vel installert i en av togkupeene, fortsatte vi med de gjøremål som er "vanlige" i en bar....

Da Boggien stengte klokken 01:30, dro vi over jernbanesporet til den gamle toggarasjen, hvor arrangørene hadde stelt i stand en is-bar & nattklubb.... Et fint, om en noe kaldt arrangement. Her tok Vangs Gutane den heeeelt ut, og jeg tror Børge fikk en del uvanlige spørsmål å besvare fra Sjefs Vangs Guten Kristian....? For min egen del gikk jeg på dette tidspunktet over på pølser og gløgg, da jeg har funnet ut at kombinasjonen mellom mørke, kuling, alkohol og skiseil kan bli en utfordring i største laget for mitt vedkommende... Selv om det er veldig morro der og da!

Fra isbaren nattklubb / Kristian, Børge og Jan Erik

Klokken 04:30 var Jan Erik og jeg på vei tilbake til leiren. Jeg var mettet av inntrykk... det hadde vært en lang og særdeles innholdsrik dag.

Søndag den 26. januar 2003 :

Jeg våknet i 11-tiden av at min ellers så morgenfugl-aktige makker uttrykte seg bekymringsfullt over det faktum at han hadde sovet helt til klokken 10:30! Han lurte på om han var blitt syk eller begynte å bli gammel...

Etter REAL frokosten kvikner vi til begge to... Ifølge programmet skulle regattaen ha startet for ca. en halvtime siden, men da vi så ut på vannet gjennom teltåpningen, så det ut som om hele opplegget var avlyst. Det var riktignok masse folk borte ved arrangør teltene, men det virket som om vinden var for ustabil for regattaen... Vi tok det med ro, og diskuterte våre antropologiske studier rundt Vangs Gutane mens vi drakk en heller sein morgenkaffe. Målet vårt nå var bare å nå premieutdelingen klokken 15:30

Som vi ser "tok det litt av" i isbaren, kvelden i forveien.
Vangs Guten Kristian og Jan Erik Astrix Van Dahl ble gode venner!

I 12:30-tiden startet vi promotion fotografering i forbindelse med et nytt sponsor samarbeid med Cristian Bache Gabrielsen i Frankrike. Jeg håper det kommer noe fruktbart ut av dette samarbeidet på litt sikt. Hvis jeg kan få til et samarbeid med Bache som er like bra som conjakken Deres er god, lover dette meget godt! Det gjelder å gå nye veier, har jeg funnet ut.... Skal bli spennende å høre hva advokaten min sier om dette samarbeidet når jeg kommer hjem.

Vel en halvtime seinere startet vi med å rive leiren. Da vi var i ferd med å legge teltet ned i posen, fikk vi besøk av Vangs Gutane som var ute for å lufte dragene sine. Det ble litt pep-talk om hvor mye rart man kan gjøre når man er "en smule" påvirket av alkohol, og vi sporet en viss oppgitthet hos dei ellers så staute gutane...

Min makker med Karvetblad tobakk / Bache Gabrielsen promotion

Da vi kom bort til hotellet i 14:30-tiden viste det seg at regattaen var avlyst pga. den ustabile vinden, men premieutdelingen skulle gå som planlagt. Vi stussa litt over det, men fikk snart vite at alle premiene skulle loddes ut blandt deltagerene på samlingen. Det var meget populært, og det var mange som kom hjem med fancy T-skjorter og Pro-Amerikanske luer, selv om vi lever i en "før-krigs-tid" for tiden. Den gjeveste premien, en 135cm lang skiseil-pulk fra Acapulka, gikk til Parmann junior - sønnen til Sigurd som var Sjefs arrangør. Vi ønsker han lykke til med nyvinningen!

Parmann jr. mottar pulken

Etter utlodnings seansen var det et kort oppsummerings møte hvor arrangørene mottok stor applaus for hele opplegget, og måten de ville bruke det økonomiske overskuddet fra samlingen på. Det ville i sin helhet gå til Finse Røde Kors! Helt supert påfunn gutter!!

Etter møtevirksomheten tok min makker og jeg det helt med ro i lobbyen på hotellet. Det var da vi oppdaget at Jan Erik var blitt robbet for et nødbluss, en hodelykt, og mitt Olympus Mju II kamera - med 27 eksponerte bilder fra den forrige turen vi hadde i Løvenskjolds dype skoger i romjula.... Det finnes tydligvis rasshøl i kite & skiseil miljøet også! Hvis du som rappa greiene leser denne rapporten, håper jeg du kan sende med filmen iallefall! Behold kameraet, nødutstyret vårt, og lykta.... du får forhåpentligvis bruk for nødutstyret en gang, iallefall hvis du fortsetter med å bevege deg ute i naturen - hvor du helt sikkert IKKE hører hjemme. Jeg velger å tro at dette må være en "by'ass", som ikke har vært mye ute i fjellet.... hadde du vært det, hadde du ikke rappa nødutstyret vårt! Skulle du mot formodning angre på det du har gjort, kan du sende meg en mail. Jeg er godhjertet og godtar en unnskyldning!

Waiting on the train

På toget nedover til Drammen koste vi oss med mikrobølgeovn-oppvarmet RSP fra 1987, og Karvetblad tobakk!

Avslutningsvis vil Jan Erik Dahl og jeg få rette en varm takk til:

Sigurd Parmann, Pål Castberg, Geir Nordland og Pål Brudevoll for et fantastisk arragement!

Børge Ousland for en supert foredrag!

Arnulf Refsnes for en fin innføring i Innovative seilbåt prosjekt, dragehistorikk og fine videoer!

Vangs Gutane for underholdning og ultrasosialt samvær!

Jan Erik vil også takke sin Mor og Far for "å ha blitt opphisset nok, til å lage han". Jordmor Bitten på Ulevoll Sykehus, for ikke å ha mistet han i gulvet. Hans hustru Sølvi, for at hun i det hele tatt holder ut med han! Og sist men ikke minst, tusen tusen tak til Conrad Langaard og Bache Gabrielsen for livskvalitet i gass- og væskeform!