Vi laster ut og gjør klar til avmarsj

Vi bytter på å kjøre etter en stund. Jeg prøver å forklare at hvis vi kjører på denne måten vil vi ikke være framme før lunch neste dag. Jeg benytter anledningen til å ringe min tidligere dykkerkollega, Knut Johan Medhus som bor i Eidfjord. Han kan fortelle at været er bra men at vinden står feil. Det betyr at dyra fremdeles står nede i Telemark. Han inviterer meg og Frode på kaffe, når vi er ferdig med jakta på Søndag. Jeg takker så meget for invitasjonen og forsikrer han om at vi skal komme innom. Vi kjører hele natta, og er framme på Tinnhølen tidlig om morgenen, en smule utslitte. Tar oss en kort blund i bilen til lyset kommer. Så starter vi utlastinga.

Det å bære for tung pakning sliter på låra. Har fått et par små vannblemmer på føttene, men det er ikke mer enn at det er greit å leve med. Når vi kommer tilbake til hytta, lager vi god mat, og har oss et par drammer for å lindre litt på stølheten. Vi blir litt engstlig da det er en jeger som ikke har kommet tilbake fra dagens jakt tur. En av de andre jegerne forteller at denne karen, som vistnok er fra Etne, er en skikkelig hardhaus. Han hadde visst snakket om å overnatte på post, i bare Jervenduken! Vel…hver sin smak tenker jeg. Det er jo greit å sove i Jervenduken, men det er ikke noe jeg gjør for moro skyld.

Det er i slike tilfeller som dette jeg får en religiøs følelse over meg. Det må være en almektig skaper bak noe sånt som dette her! Det er så nydelig at det ikke bare kan ha blitt slik av seg selv! Jeg fyller lungene med frisk fjell luft, speider utover det veldige lanskapet. Det lukter av jord, mose og reinlav. Dette er en fullkommen natur opplevelse av dimensjoner! Jeg sitter der uten å si noe, som hypnotisert, og bare nyter det hele. Etter en stund er det et eller annet som beveger seg langt der fremme. Jeg spør Frode om han ser det samme, og ganske riktig, det er noe som beveger seg. Vi fisker opp kikkerten av sekken for å undersøke nærmere. Det som beveger seg, viser seg å være en jeger som sitter i Jervenduken sin, ved siden av en knaus. Lurt igjen!

Men, men, det er herlig å bare være her. Dette er så langt fra alt som har med "det normale livet" å gjøre. Det er en stor kontrast til det å stå på tyve meters dyp, iført neopren, Kirby Morgan maske, med støpeslange i neven. Og jeg elsker det å leve kontrastfullt! Tiden går så mye saktere når du er ute i naturen synes jeg. Jeg føler det som at en tre-fire dagers tur i fjellheimen tilsvarer minst to uker i byen.

Etter et par timer på post må vi strekke litt på beina. Frode finner ut at akillesen i høyeste grad eksisterer! Den har stivnet og han har problemer med å stå på foten. "Ja,ja àn blir vel bedre når eg får begyna å gå, trur du ikkje det" sier Frode til meg. "Får håpe det" sier jeg, og ser for meg at jeg raver nedover mot Sandhaug med Frode på skuldrene. "Vi får virkelig håpe det" gjentar jeg.

Dagen ute på "Utsikten" blir herlig selv om de reinsdyra vi så, ble fellt av noen jegere som var nærmere dyrene enn oss. De fikk fellt to to-tre års gamle simler. Vi gledet oss på deres vegne! Nå visste vi i alle fall at det var dyr i området. Turen tilbake til Sandhaug ble imidlertid et mareritt for Frode. Han sleit forferdelig, og jeg beundrer han for hans stahet. Det var ikke snakk om å få lov å ta pakninga hans! Å nei du…dette skulle han klare selv. På tidligere Hjortejakt turer i Granvin traktene har han knust meg fysisk, i ekstremt bratt fjell terreng. Han er rene fjellgjeita, spør du meg. Vi var tilbake på Sandhaug seint den kvelden. Etter en bedre Trønder Sodd tilsatt RSP, koser vi oss m. kaffe og konjakk. Det varer ikke lenge før vi formelig går i søvne inn i køya. Er borte på et øyeblikk.

På tide å dra hjem

Det er morgen og det er Søndag. Titter på klokka…ti over åtte, oi-oi det er litt seint. Vi burde være klare til å gå i ni-tiden, for å være på Tinnhølen parkeringsplass i to tiden. Det hadde jo vært greit å være hjemme til åtte-ni-tiden. Må være på Karmøy klokka åtte på Mandag. Litt av et sjema vi har lagt opp… Lurer på hvordan formen til Frode er i dag. "Frode….er du våken?" Et grynt…… ja. "Hvordan er formen?" "Jo eg kjenne at akillesen er der ja…" "Å faan, tror du at du klarer å gå til Tinnhølen i dag?" "Eg vet`kje… eg får kjenna litt på formen først."

Frode lager havregrøt og jeg setter på kaffen. Mens kaffen trekker fortsetter jeg å pakke sekken. Det var faan så tung sekk på turen hit, men nå har vi jo spist opp det meste av maten. Skal vi se…. hva kan jeg gjøre for å få den litt lettere ? Sorterer ut maten….. En pakke jeger-bacon, en boks RSP, en pakke Mr. Lee`s nudeler med kyllingsmak, syv poser "Rett i koppen", En stor Firkløver, XL-1 pulver og en pose "Bensin" . Skulle være nok for tre-fire dager hvis jeg rasjonerer og holder meg i ro. OK… parafin til primusen ….. tre-fire måltider. Tømmer ut ca. en halv liter. Samme med rødspriten…… Og det var ca. en kg. vekt-besparelse. Tar med meg resten av maten og setter den i felles-skapet på kjøkkenet. På tide å gjør opp for seg…. Fyller ut en DNT-giro og legger den i postkassen. Fyller ut gjesteboka….. Kaffen er klar.

Vi spiser havregrøt og drikker kaffe. Ikke særlig godt dette her havre-greiene, klager jeg til Frode….. "Men det e hold i`an" sier Frode. Hvordan er det med akillesen ? "Eg trur det blir et helvete å gå. Får prøve å få haika med ein av dei Kjøtt-traktorane, jakta er jo slutt i dag, så dei drar sikkert snart." Jeg pakker resten av sekken og gjør resten av utstyret klart. Går inn i stua og setter meg… tar fram røyken. Kommer i prat med noen hyggelige jegere. "Er du fra Eidfjord du" spør jeg en tynn sjeggete kar, som ser ut som om han er født og oppvokst her. "Nei, eg e fra Os utenfor Bergen" Praten går vidre om årets jakt.

Tiden går. Ca. klokka ti over ti kommer Frode inn av døra noe heseblensende. "Eg har fått haika med den siste traktoren….han ska kjøyra med ein gong….me snakkast". "OK…ser deg på Tinnhølen om noen timer da" Han har gått. Faan så raskt det gikk da, vi skulle jo ha snakket litt sammen før han gikk. Shit - bilnøkklene…han skulle fått med seg bilnøkklene - nå må han vente ute. Ja-ja han har jo Jervenduken… det går sikkert greit. Men jeg får vel få ut finger`n - så slipper han å vente enda lengre. Jeg får plutselig dårlig tid.

Er klar til å gå ca. et kvarter senere. Tar farvell med jegerne fra Os, og legger av gårde. Det sner lett i området og blåser rundt frisk bris. Jeg går bort til skiltet…. Tinnhølen 3,5 timer, står det.. ja det kan du tro, med denne pakningen her. Klokka er ca. halv ellve. Jeg beregner å bruke ca. fem timer, da pakningen min veier rundt 35 kilo. Jeg begynner forholdsvis rolig. Stien har begynt å snø igjen, men jeg ser sporene til dem som har gått før meg og vardene til DNT langs stien. Etter ti minutters gange er jeg varm og god, og jeg øker tempoet.

 

Ting begynner å gå litt galt

Etter en halvtime innser jeg at pakningen er for tung til å holde det gående i femti minutter. Jeg beslutter å ta en to-tre minutts pause på en stein, uten å ta av pakninden. Hviler meisen på sekken mot steinen slik at skuldrene og ryggen får litt mer blod-tilførsel. Det hjalp….fortsetter å gå. Dette går som hakka møkk. Plutselig er stien borte… hva faaen ! Vinden har økt betraktelig og det sner vannrett som bare faan. Jeg får ta en titt på kartet….Men i helvete….det ligger jo i sekken til Frode. Jeg banner høylytt ut i snøføyka. Går tilbake i mine egne spor til jeg treffer på den siste DNT varden. Kan se den forrige varden herfra, men hvor er den kommende. Jeg myser utover landskapet… alt begynner å bli rimelig hvitt. Der..der er`n. Jeg haster av gårde til den neste varden. Kan se den påfølgende varden i siluett mot horisonten, da stien går over en høyde. Fortsetter…..

Kommer opp over toppen av høyden, fy faan så det blåser. Sneen og vinden pisker meg i ansiktet og øynene svir og renner. Jeg finner en stor stein og går i ly av den. Vrenger av meg pakningen og åpner bunnlokket. Finner fram høyfjells-brillene mine og tar på disse. Får etter dette et mye bedre kontrast-syn. Ser på klokka…..jeg har gått i en time. Får fram feltflaska og får i meg litt XL-1….den har frosset og blitt til sørpe. Passer bra da jeg er blitt rimlig varm. En neve "Bensin" fra smuleposen og en ny slurk med sørpe. Fortsetter å gå etter fem-seks minutter. Jeg holder i allefall skjemaet. Lurer på hvordan Frode har det…..han er vel fremme snart. Jeg går og går. Alt er nå blitt helt hvitt, og sporene til de som gikk før meg er i ferd med å forsvinne. Klokken er blitt tolv, og jeg setter rompa ned på en stein og hviler meisen på pakningen mot denne. Ruller litt på skuldrene og kjenner at blodet strømmer ut i ryggen og skuldrene. Det gjør godt, og etter to-tre minutter er jeg klar for en ny runde. Sneen nermer seg buksekanten over støvlene og det bli tyngre å gå. Stien blir vanskligere og vanskligere å følge. Til slutt er den helt borte, men jeg klarer å se vardene. Jeg kommer ut på et flatt myrområde. Isen gir etter, og jeg går i sørpe-vann - men støvlene er fantastisk tørre. Vinden og sneen er i ferd med å gjøre feltbuksene klissvåt. Fra kneet og ned til støvlene er den frosset til is.

Jeg har gått i to timer, og det er på tide med en liten pause. Drikker sørpe XL-1 og spiser litt "Bensin". Tar et bilde av de fossne buksene og støvlene mine med en-gangs-kameraet. Fisker opp regnbuksa til forsvaret av pakningen min. Kjekk sak i lårings-utgave som er spuns-tett. Jeg føler meg straks litt bedre. Nei …..jeg får komme meg videre. Med dette tempoet skulle jeg være omtrent halvveis nå. Men hvor i helvete er det blitt av vardene. "Faan Frode, du skulle lagt igjen kartet og kompasset !" roper jeg ut i føyka. Jeg tar fram kikkerten og studerer terenget forran meg. Det er en stor høyde forran meg….hvis jeg kommer meg opp dit får jeg kansje litt mer overblikk.

Jeg fortsetter… det begynner å bli rimlig tungt det her. Jeg går opp på siden av høyden. Kjenner melkesyra sprenger på i låra på vei oppover mot høyden. Vinden blir stadig værre… eller er det jeg som er i dårlig form? Fy faan for en idiot jeg er….her raver jeg rundt på vidda uten sti, uten varder, uten sikt og det værste av alt er at jeg ikke har kart og kompass ! Jeg tenker tilbake på tiden i Heimeværns-ungdommen, da vi drev med fjellsikkring i Øyerfjellene ovenfor Lillehammer. Jeg gikk alene med pulk…langt faenivold innover viddene…lå i telt og snøhule og alt det der. Tenker på da jeg var markør i sneskred, og ble gravd ned fem-seks meter under sneen med en radio og en appelsin. Godt det ikke er rasfarlig her, tenker jeg. Hva var det jeg presiserte i leksjonene jeg holdt for alle de andre……jo.. hva du enn gjør, så legg ikke ut på tur uten kart og kompass ! Jævlig ironisk dette her. Husker at vi var ute og fant noen Dansker som var meldt savnet, de hadde gjort den samme feilen som jeg har gjort nå. Den gangen flirte vi av dem og så på dem som tullinger.

Jeg går og går, og kommer meg etter hvert opp på høyden. Her er vinden og sneen for jævelig. Jeg presser på for å komme meg litt i ly på den andre siden. Ryggen og skuldrene værker som bare pokker, og jeg kjenner at kraften fra havregrøten til Frode er i ferd med å ta slutt. Adrenalinet pumper inne i hjernen min og jeg er sylskarp i hodet - jeg kjenner at jeg lever nå. På en måte er det litt deilig også. Kom igjen din forbannete halv-korpulente soffasliter - dette har du så jævelig godt av…..tenker jeg. Jeg kommer meg over på andre siden og finner ly bak en stein. Pakning av….. Væske, jeg må ha væske! Heller innpå XL-1 sørpe….det begynner å minke på feltflaska mi. Hiver i meg en real dose med "Bensin"

Jeg studerer landskapet forran meg i kikkerten, og skimter noe jeg tror er Hardangerjøkulen litt til venstre for meg. Forran meg ligger det et område med noen store vann og myrområder. Husker at jeg passerte en del vann da vi gikk til Sandhaug men hvilken side gikk vi på, tro ? Jeg skal i allefall til høyre for Hardangerjøkulen, tenker jeg. Det ser ut som om vannene er forbundet med bekker som er så brede at det blir vansklige å passere dem. Jeg beslutter å gå til høyre for vannene. Hvis jeg bare går som faan må jeg jo møte på en vei eller sti før eller senere. Det er mye mindre sne i området forran meg….er jeg på vei ned til lavlandet ? Jeg oppmuntrer meg selv med at dette er et godt tegn. Tar på pakningen og rusler videre.

Det er bedre led for vinnen på denne siden av høyden, men til gjenngjeld begynner det å smelle i hetta på jakka. Regn…kaldt regn… fanken - nå blir jeg enda våtere tenker jeg. Men etter hvert merker jeg at jakka mi holder meg rimelig tørr og jeg er positivt overrasket. De holdt hva de lovet de Bergans-folkene som lagde denne jakka. Nede i myrområdene er det tungt å gå. Isen har smeltet mer eller mindre, og jeg vasser til støvleskaftene i is-vann. Men skoa holder vannet ute og jeg er ikke så værst varm på føttene heller. Men det begynner å gå tregt dette her. I halv-fire tiden innser jeg at jeg ikke vil nå fram i tide. Jeg finner en bekk, og fyller feltflaska. Regnet er blitt til sludd, og vinden har økt betraktelig igjen. Jeg setter meg ned på en stor stein for å hvile. I og med at jeg nå har gått i fem timer må jeg jo ha kommet en del nærmere Tinnhølen. Hvis jeg fyrer av noen skudd er det kansje noen som hører meg tenker jeg. Jeg åpner glidelåsen i topplokket på pakningen og tar fram et par sporlys-patroner og noen helmantel-patroner. Tar ut sluttstykket på Tikka`n og sjekker løp og låsekasse. Det hadde vært for jævelig med en løpssprengning nå p.g.a. vann, sne og dritt i løpet - midt ute i jørma og langt fra folk tenker jeg. Jeg lader opp med to helmantlede øverst i magasinet og ett sporlys til slutt. Håper noen hører de første to skuddene og ser det siste.

Holder Tikka`n godt over hodet og fyrer av de to første skuddene i rask rekkefølge. Venter litt og fyrer av sporlyset. Jeg ser det røde lyset forsvinne inn i det lave skydekket. Faan, jeg skulle skutt mer langs med bakken tenker jeg. Jeg venter og lytter gjennom ulingen fra vinden. Titter på klokka….ett minutt…..to minutter ….intet svar. Pokker !! Ja-ja, det er ikke lenge til det blir mørkt, tenker jeg mens jeg drikker is-vann og spiser bensin. Jeg får prøve å finne en sti og følge denne konsekvent. Skulle det bli mørkt før jeg kommer meg fram til et eller annet sted, og jeg ikke finner en hytte e.l. har jeg jo Jerven-duken og arktis-sovepose . Mat har jeg jo også, så hva er problemet ? Problemet er at det nå er en leteaksjon på gang….og Frode stakkars…..nei nå har jeg selt i stand en helvetes smørje. Jeg banner høylytt ! Personlig føler jeg meg rimelig trygg, men tenker på alle de som etter hvert blir innvolvert. Det begynner å plage meg. Jeg lader opp med to helmantlede i toppen, et sporlys, og to helmantlede i bunn. Får i meg mer vann og "Bensin" og gjør meg klar til å gå videre. Kroppen værker og jeg er sliten. Så raver jeg avgårde gjennom myr-sørpa. Det blir kaldere og sludden blir til is på jakka, og det blåser og blåser. Jeg går og går, og tenker… tenker på om de vil begynne å lete i dette været.

Jeg sier ut Murphy`s lov, i føyka mens jeg går : "Alt som kan gå galt, vil alltid gå galt, på det værst tenkelige tidspunkt !" Jeg vurderer å skyte opp nødraketten jeg har med, men den er av den typen som stiger ca. to hundre og sytti meter til værs, og vil således forsvinne over skydekket. Dessuten har jeg bare en sjanse… best å spare den til jeg hører motor-, fly-, eller helikopter-dur.

Jeg skal passere en ny bekk og denne er det litt bredde på. Tar på meg hetta for å beskytte hodet mest mulig i tilfelle jeg skulle falle. Å slå hodet i denne situasjonen vil kansje få en dødlig utgang. Det er vanskelig å få øye på en grønn-kledd en som ligger på trynet i gjørma. Jeg blir mer og mer sliten, og mer og mer forsiktig. Det å være forsiktig tærer også mer på kreftene, men hodet er adrenalin-klart. Vel over bekken… og jeg kommer inn i et stort område som er dekket av lavt bjørke-ris. Det er tungt å gå gjennom dette området, og jeg snubler et par-tre ganger. Radiator- vottene blir fulle av is-vann. Jeg stopper opp et øyeblikk og vrir dem opp. Ikke så kaldt lengre… Jeg raver videre.

Klokken går og går og det gjør jeg også. Lurer på om jeg må betale hele redningsaksjonen når jeg kommer til rette. Spør meg selv gang på gang, har du handlet uaktsomt ? Har vi handlet uaktsomt ? Jeg kommer til at hvis Frode ikke hadde blitt skadet ville vi vært to her ute og vi hadde også hatt kart og kompass. Da hadde vi vært fremme for lenge siden. Vi skulle ha snakket mer sammen før han stakk… Da hadde sikkert en av oss kommet på dette med kartet og kompasset. Men det gikk så fort, han var presset på tid. Han hadde jævlig vondt og ville komme seg ut på en fornuftig måte. Ikke rart han ikke husket det. Og jeg da, jeg ble litt stressa da han stakk. Måtte liksom komme meg avgårde, slik at han slapp å vente så lenge på meg. Kan ikke se at det er uaktsomhet. Tenker tilbake på tiden før vi reiste hit. Jeg flyttet ut fra huset i begynnelsen juni, og inn på ti kvadrat hos Frode. Mesteparten av klærne mine og utstyret mitt sto igjen i huset. Så dro jeg på jobb, på Kalstø og var der i fjorten dager. Begynte for Stolt Comex Seaway AS dagen etter at jeg var ferdig med Kalstø og var på Jotun prosjektet i femtiåtte dager sammenhengende. Det skulle bli syttito dager tilsammen. Etter dette flyttet jeg inn i den nye leiligheten, med alt det innebar. Ting og klær på tre forskjellige plasser samtidig....Og så var det Selmer jobben på Karmøy….. Ikke rart at jeg ikke fant kompasset før jeg dro. Men var dette uaktsomt ? Jeg klarer ikke å se på det slik, men det vil kanskje Lensmannen i Øvre Eidfjord gjøre. Jeg kunne jo ha lagt opp et skjema som ikke var så stramt…..

Jeg titter på klokka, den er blitt halv seks og jeg er utkjørt. Jeg hviler igjen. Jeg har sure oppstøt av all "Bensinen" tror jeg. Jeg tror at jeg har sluttet å svette og jeg er knusktørr i munnen. Leppene mine er tørre og sprukkne og jeg kjenner at kinnene mine er blitt strammere. Kjenner igjen dette fra tidligere anstrengelser, jeg har drukket for lite de siste timene. Jeg tar halve feltflaska på styrten. Vet at det ikke er lurt men klarer ikke å la være. Jeg må pisse… det er mørkegult…Tenkte jeg det ikke, her må du få i deg mer væske gutten min, sier jeg til meg selv. Drikker mer…..blir kvalm…. for mye og for raskt. Prøver å få det til å sitte med litt "Bensin". Klarer å holde igjen…..Litt "Bensin", en slurk vann, venter litt, en ny munnfull med "Bensin", en slurk vann og venter litt igjen. Det går sånn tållig, men magen er nå i ulage. Jeg får ta det litt roligere tenker jeg. Du har allerede driti deg ut, så du har ikke slik hastværk lengre…. Jeg blir sittende så lenge at jeg blir stiv og kald som en stokk.

Klokka er blitt rundt seks…halvannen time til det blir mørkt ! Nå må du få ut finger`n, du må videre….. finne ly for natten. Jeg reiser meg og kjenner at kroppen stritter imot. Du må, du må, tenker jeg. Fy faan så sliten jeg er. Her fått tilbake noe av fuktigheten i munnen, men magen er fremdeles i ulage. Pakning på og sett i masj, jeg raver avgårde som en gammel mann med dårlige bein, uten krykker. Jeg må flire for meg selv. Nå ser jeg sikkert jævelig lur ut.

Fortstter langs med vannet på min høyre side og etter en stund står jeg plutselig på en sti ! En stor stein med en rødmalt - T - lyser mot meg. Fy faan så bra ! Motet stiger og jeg raver avgårde på stien. Jeg innser at dette høyst sansynlig ikke er den stien jeg burde være på, men hvis jeg klarer å følge denne vet jeg at jeg før eller senenre vil komme til en hytte eller parkeringsplass. DNT lager da ikke stier for morro skyld, tenker jeg. Etter en stund ser jeg noe blankt et stykke forran meg forran meg. Jeg blir ivrig og haster avsted mot dette blanke. Et skilt ! Stien deler seg i to. Den ene stien fortstter langs med vannet og den andre skjærer ca. nitti grader opp til venstre oppover en høyde. Jeg ser nærmere på skiltet….. Tinnhølen !… opp til venstre. Å fytterakker`n nå er jeg han som ble jævelig glad. Men det er tungt å gå oppover, så gleden blir oppslukt av min egen tungpust. Jeg sliter meg av gårde.

Det begynner å mørkne og jeg beslutter å prøve å tilkalle meg oppmerksomhet ved å fyre av noen skudd. Jeg tar ladegrep og strekker børsa over hodet. Fyrer av to helmantlede med korte mellomrom, venter litt, og sender avgårde et sporlys mot vannene til venstre for meg. Venter….venter…..og venter litt til. Intet skjer…. Jeg fyrer av de siste to helmantlede i magasinet og venter…..Nei, ingen ting ! Jeg må fortsette ! Jeg går,og det blir stadig mørkere. Så kommer jeg til et nytt myrområde med flere små og mellomstore bekker. Så skjer det…. Under passering av en mellomstor bekk, sklir jeg og faller på trynet i myra og bekken. Jeg blir våt til skinnet… is-vann! Jeg blir så brått nedkjølt at det svartner for øynene. Jeg krabber meg opp på knærne, og kjenner at is-vannet renner ned langs brystet og nakken, over magen, ut i armene, ned i skrittet og videre ned over lårene. Den eneste plassen jeg ikke er våt på er noen plasser på ryggen og litt av rumpa… Jeg huttrer og grøsser. Kommer meg helt opp og begynner å skjelve.

"Nei nå er det faan meg nok her!" skriker jeg ut i skumrings timen… AAHH ! AAAAHHH ! AAAHHH !! Jeg bli forbannet og enda mer frustrert. Dette begynner å bli kritisk tenker jeg. Men jeg kan ikke slå meg ned i dette jørmehullet her … må komme meg en plass hvor det er litt mindre fuktig på bakken. Jeg skjelver som et ospeløv… Raver videre... skjelvende. Nå er jeg kald langt inni skjela. Jeg går en stund, men begynner å bli klossete i bevegelsene. Snubbler gang på gang. Kald, kald, kald….. Kommer etter hvært ut av myrområdet. Det er blitt mørkt. River av meg pakningen og fisker Magligth`en ut av topplokket. Fortsetter….. Jeg sjekker fødselsdatoene til ungene, Bente Elin og meg selv inne i hodet mitt. Begynner etterhvert å tulle med tallene. Det er på tide å komme seg i soveposen og inn i Jerven-duken.

Tankene flyr som i en tåke, tilbake til øvelse ELG i okt / nov. 85. Jeg var elev ved Lagførerskolen ved Infanteriets Øvingsavdeling nr.1 på Sessvollmoen. Hadde sovet minimalt de siste dagene… etter at vi hadde etablert lagsleir, gikk vi igang med å grave skyttergroper. På kvelden skulle halve laget ligge ute i de nygravde stillingene. Jeg var så sliten at jeg sovnet i stillingen. Det begynte å sludde… og jeg sov. Jeg våknet av det smeltede is-vannet i bunn av gropa og var søkkvåt…og kald. Husker ikke så mye av hele greia… jeg ble for kald. Ble etterhvert tatt hånd om av mine lagskamerater, som puttet meg inn i en sovepose med en av gutta på laget. Jeg ble litt forskrekka da jeg kom til meg selv, men innså raskt at jeg hadde vært ute på tur mot "mannen med ljåen".
Jeg fikk varm suppe og RSP og kviknet etterhvert til. Resten av øvelsen gikk greit….. Vi var litt av en gjeng. Skikkelig kameratskap, husker at vi sang julesanger (flerstemt) mens vi pusset AG`n i kjeller`n på Skolekompaniet, og befalet satte opp alle dørene opp til kontorene i etagen over… Det var stemning det !

Blir revet tilbake til virkligheten… En stor stein med T på rett forran meg… HER ! her må jeg lage en nød-bivuakk. Har problemer med å få av pakningen… er stiv av kulde. Jeg er i en tåkeverden.. får opp lokket på den ene sidelommen.. fingrene er stive og jeg plundrer med Jerven-duken. Det er trangt å få den ut av lomma….banner….AHH…. der komme`n. Soveposen….opp med topplokket på pakningen….river posen ut. Nå snart…bare litt til …så kan du hvile.

Det er noe rart her… hvor er jeg… en merkelig følelse av et eller annet brer seg gjennom krpppen…hva ? Jeg tar Maglighten og stiger opp på steinen.. lyser rundt meg.. stein og snø.. et bjørkeris.. der er stien.. hever lyset for å se lengre fram.. det er noe der framme.. det skinner i noe rødlig.. blankt. Jeg må undersøke.. går mot det røde blanke.. Hva faan.. et vindu.. røde gardiner. En hytte ! en til.. et stort hus.. flere hytter ! Reinspikka glede !! er for sliten til å juble.. Jeg henter pakningen og raver tilbake til hyttene. Går opp til det store huset, og leser på tre skiltet.. Velkommen til fjells ! STIGSTUV. Jo, takk for det sier jeg.. en smule ironisk tenker jeg.

Døra er stengt, så jeg ser meg rundt. Går over tunet til en lavere mindre hytte med to dører. Prøver den ene døra.. stengt.. den andre.. hurra, den er åpen ! Raver inn gjennom den lille gangen og inn i stua. Registrerer køysengene langs veggene og vinduet med de rødlige gardinene. En ovn.. ved i trauet ved siden av. Pakningen går i gulvet med et lite brak. Papir.. hvor.. å der ja. VG.. dagen blir ikke den samme uten ! Jeg skjelver, lager små papirballer.. inn i ovnen.. nå snart.. Tar opp samekniven og kløver en planke i fire-fem tynne biter.. inn i ovnen. Ligtern.. i lommen.. fikler og fikler.. endelig.. flinten er våt.. FAAN! Lyser rundt meg med lykta.. Der.. en hylle.. gassflaske.. gasskomfyr.

Det ligger to pakker med fyrstikker oppe på hylla over gasskomfyren. Jeg får åpnet ventilen på gassflasken og får fyr på to av de tre brennerene på komfyren. Blir stående å varme hendene litt, før jeg prøver meg på ovnen igjen. Får fyr på avisen og flammene omslutter plankebitene. Men plankene er fuktige og vil ikke brenne serlig godt og flammene dør hen. Jeg banner.. men så kommer jeg på parafinen jeg har i sekken. River, nesten desperat, opp bunnlokket på pakningen og får ut brennstoff-flasken. Heller et par skvetter med parafin over plankene, og en hvit parafinos fyller ovnen. Kaster inn en fyrstikk.. BOFF ! ..det var noe annet tenker jeg og flirer for meg selv. Denne gangen tar det skikkelig fyr, og jeg legger i et par bjørke-kubber. Hmm.. Det vil ta tid før det blir varmt her, og trekken i ovnen kunne vært bedre. Jeg går skjelvende bort til vinduet og setter det på gløtt. Mer kulde.. tenker jeg. Jeg tar opp Jerven-duken. Tar av meg jakka, den søkkvåte feltskjorta, støvlene og feltbuksa, og henger opp klærne til tørk i lampe-ledningen i taket. Jeg er kkkald…. kommer meg inn i duken og setter meg på en stol forran ovnen. Varmen kommer krypende tilbake i kroppen. Blir sittende å døse i stolen en stund. Jeg tenker, halvveis drømmende på de som er ute å leter etter meg. Er de ute å leter etter meg ..? Frode…hva gjør du nå…spør jeg meg selv. Kanskje han ligger i Jerven-duken sin ved siden av bilen. Nei ….han har nok startet et jævlig lete opplegg…tenker jeg. Lurer på om helikopteret har nattflygnings-utstyr.. lysforsterkende briller…

Sneskutere, hunder, rødekors, politi…å fytterakker`n, nå har du lagt egget. Har ikke råd til å betale en lete-aksjon nå….i denne livs-situasjonen…. midt i seperasjon og skilsmisse. Fanken, du har driti deg ut….. Nei, nå er det nok. Jeg skyver disse tankene fra meg…de er vonde. Jeg tror jeg er sulten, magen rumler. Det har blitt en liten lunk i hytta, og jeg åpner glidelåsen til armene og beina i Jerven-duken. Huff…det var fremdeles kaldt ja…jeg grøsser. Setter føttene ned på det kalde gulvet og labber bort til komfyren. I lyset fra lykta ser jeg et askebeger med et stearinlys i midten, på benken forran meg. Finner også et annet lys uten askebeger…. Jeg tenner dem og setter det ene lyset i vinduet og det andre på bordet midt i rommet. Så ser de at det er folk her, hvis de kommer….tenker jeg. Mat….det er en haug med mat her….under benken i en kasse. Med dette kan jeg overvintre på denne hytta…. tenker jeg. Det er jo vel og bra, men jeg får ta peiling på å gå videre i morgen.

Jeg tar opp RSP-boksen fra sekken min og åpner den med boksåpneren på SOG-toolen min. Skjærer den opp i terninger og putter en bit i munnen. Åhh.. det var godt med mat…jeg svelger og putter en ny bit i munnen. Blir øyeblikkelig kvalm og brekker meg. Fanken… får prøve å drikke litt først. Tar en kopp vann fra bøtta på gulvet og drikker sakte. Jeg er fremdeles kvalm, men prøver med en bit RSP igjen. Nei… dette går ikke. Jeg gulper…. Får hvile litt først….tenker jeg. Ruller ut soveposen på køya ved siden av ovnen og legger meg med duken på, og soveposen oppå. Er borte på et øyeblikk. Jeg våkner, er uggen i kroppen…småkald liksom. Titter på klokka….ti på to…blir litt forvirret og ser mot vinduet…det er mørkt. Ovnen har nesten dødd ut, og jeg legger på noen bjørke-kubber og setter trekken på full åpning. Etter noen sekunder flammer det opp og jeg venter litt før jeg skrur igjen trekken noe. Nå varmer`n skikkelig ja…. Må prøve å få i meg litt mer mat….tenker jeg. Fyrer opp det minste blusset på komfyren og setter RSP-boksen på.

Etterhvert putrer det i boksen, og jeg setter på litt vann på blusset ved siden av. RSPèn er varm etter bare noen minutter, og jeg prøver meg forsiktig. Åhh..fytterakkern det var godt….sier jeg til meg selv. Og denne gangen går det bedre. Magen protesterer og rumler litt men jeg klarer å holde på maten. Vannet koker og jeg spretter en pose med "Rett i koppen"-suppe. Jeg tror jeg kan kjenne at energien strømmer ut i armene, beina og ryggen….det kjennes i allefall slik ut. Dette gjør godt som bare faan….tenker jeg.

Når jeg er ferdig med mitt herremåltid, tar jeg frem rulletobakken. I ferdigrøyk pakken er det bare tobakks-gjørme igjen. Men rulle papiret har klistret seg sammen, og det er umulig å få rullet en røyk av dette. Kommer på at jeg har med meg to sigarer i sigarfutteralet jeg fikk til jul. Mon tro om de har holdt seg tørre ? Jeg leter febrilsk igjennom bunnen av pakningen og finner futteralet. Det er vått, men inni ligger de to sigarene godt forvart i selofan. Jeg fyrer opp en King Edvard og livet blir faktisk ganske bra. Det er blitt lunt og varmt i stua.

Jeg blir sittende å tenke igjennom min livs sitasjon, og situasjonen jeg har baragt meg selv inn i nå. Litt av et yrke denne dykkingen… Så spennende å være på jobb og så gode kolleger. Så mange dyktige folk, som er så gode til å stå på. Synd at de ikke blir verdsatt med en fast ansettelse og litt mer ordnede forhold. Men-men, det er ROV som er i vinden nå. Lurer på om jeg får beholde jobben for Selmer nå.. Nei den går nok til helvete med den nå siden jeg sitter her og ikke kan dra på jobb imorgen. De hyrer vel inn en eller annen… Fanken også! Det er tøft å være freelance. Her sitter jeg med sjegget i RSP-postkassa etter den jævla turen. Nei, det er uretferdig, som livet ofte er...

Noe av det første "Jegerlaget Filibom-bom-bom" skal anskaffe seg etter dette er NMT-450 mobiltelefon og GPS. Da burde vi være sikret på komunikasjons og navigasjons området i allefall.

Plutselig kommer jeg på nød-stroben jeg har i pakningen. Da jeg kom til hytta så jeg en flaggstang… Jeg får på meg den fremdeles fuktige feltbuksa og ullgenseren og tar stroben og samekniven i hånden og går ut. Det er kalt og snø i lufta, men vinden har løyet noe. Tauet på flaggstangen er som to lange istapper, og seg sliter en del for å få opp knutene. Men etter en stund er stroben på plass i toppen av flaggstanga og det blinker kraftig. Labber inn i hytta igjen. Det var varmt og godt, tenker jeg mens jeg børster av meg sneen. Dette er bedre enn å ligge ute bak en stein.. definitivt! Jeg legger i ovnen, og hopper i bingen.. denne gangen inni soveposen. Kort etter er jeg i drømmeland.
Jeg våkner igjen i fire-fem tiden, og legger i ovnen før jeg sover videre.

Det er blitt morgen, og sola skinner inn gjennom vinduet. Klokka er rundt åtte. Jeg åler meg ut av soveposen og setter beina på det kalde gulvet. Ryggen, nakken og skuldrene verker. Det kjennes ut som at beina er ok. Jeg reiser meg og kjenner at gangsperren slår opp i låra og rumpa. Ja-ja du var ikke i så god form allikevel nei, sier jeg til meg selv. Jeg kjenner på klærne over ovnen. De er så å si tørre. Går igang med å lage frokost, bestående av en halv pakke stekt "Jegerbacon", to "Rett i koppen" suppeposer, kaffe og Mr. Lee`s nudelsuppe med hvitløk og masse krydder. Etter frokost og en halv King Edvard går jeg igang med å pakke sekken. Tar med meg to bokser med makrell i tomat fra hytta. Fyller ut en giro til DNT, med oppgjør for oppholdet og makrellboksene og legger i postkassa på veggen.

Jeg er klar til å gå. Men når jeg åpner døra finner jeg ut at det har snødd tredve-førti cm. opp på døra. Det snør og blåser minst stiv kuling utenfor. Dette blir jævelig tungt, tenker jeg. Jeg setter fra meg pakningen i gangen og går inn i stua igjen. Hva pokker gjør jeg nå ? Setter meg ned og begynner å vurdere frem og tilbake. Jeg vet at jeg har gått ganske langt, og at jeg hadde Hardangerjøkulen litt til venstre for meg da jeg gikk i går. Ergo, må jeg ha kommet nærmere riksveien som går rundt vidda. Kanskje GSM telefonen min slår igjennom hvis jeg kommer meg litt opp i høyden.

Noen minutter etter er jeg på vei opp mot en stor høyde bak hytta. Jeg lar pakningen ligge igjen i gangen da sneen er så dyp at det tar tid før sporene mine snør igjen. Oppe på den første haugen bak hytta prøver jeg meg uten hell.. jeg banner og går videre mot hovedtoppen. Jeg er etterhvert i skråningen på hovedtoppen og prøver igjen. Men det blir mer banning. Fortsetter videre mot toppen. Et godt stykke oppe i lia slår det igjennom og jeg jubler. Opplysningen, versågod… "Sett meg over til Lensmannen i Øvre Eidfjord" sier jeg uten å nøle.

Det ringer….Lensmannskontoret… Hallo ja, mitt navn er Jørn Alertsen og jeg har gjort en jævla tabbe…. Jeg forklarer at jeg er på Stigstuv og at jeg er i grei form. Har en klump i halsen nå, du får unskylde.. Er det langt å gå til Tinnhølen herfra ? spør jeg. På sommerføre, med lett sekk, ca. en-og-en-halv time svarer lensmannsbetjenten. "Er du klar over hvor mange som er ute og leter etter deg?" spør han. "Det aner meg at det er en del folk ja" svarer jeg. "Jeg beklager så mye, men jeg falt og ble våt til skinnet i går kveld så", "Ja da, bare slapp av og ta deg en kaffekopp du, så kommer vi og henter deg", "Det er helt greit det der, alle kan være uheldige vet du" sier han trøstende. "Å tusen tusen takk…å fy faan jeg beklager" Jeg er rimelig følelsesladet. Jeg takker så meget igjen og legger på, og tusler ned til hytta. Jeg er glad og lei meg samtidig.

Etter en halv kopp med kaffe, hører jeg helikopterdur i det fjerne. Jeg griper om røykboksen jeg har satt klar. Raver ut av døra og hører etter hvor lyden kommer fra. Jeg stiller meg opp på plassen jeg har sett meg ut, med vinden i ryggen. River ut splinten på røykboksen og hiver den litt vekk fra landings området. Den putrer og freser litt og den hvite røyken velter ut av boksen. Helikopteret er igang med den obligatoriske runden rundt det ukjente landings området.

Jeg tar helikopteret ned etter militær prosedyre og trekker meg raskt bakover og unna rotoren før jeg reiser meg. Skynter meg bort til hytta for å hente pakningen. På vei tilbake til fuglen blir jeg møtt av 2. Piloten. "Hei på deg….er du ok?" Jeg klarer ikke å dy meg, og formelig hopper rundt halsen på han. "Ja da, jeg har det bedre nå, men igår var det litt værre". Jeg blir plutselig veldig følelsesladet.. det presser på bak øynene. "Nei det er bare hyggelig med litt fart og spenning.. øvelser blir litt kjedelig i lengden" sier piloten og flirer. Vi laster opp og legger pakningen i lasterommet ved den ene meiien. Minuttet etter er vi i luften….

Fem - seks minutter senere lander vi på parkeringsplassen på Tinnhølen. Det første synet av plassen gir meg en spesiell følelse, - det står en del biler der, eierne av bilene er ute og leter etter meg ! Jeg kommer meg ut av helikopteret og går sammen med 2. Piloten mot hytta på parkeringsplassen. "Nå skal det vel smake med litt varm suppe tenker jeg" sier 2. Piloten litt spørrende. "Tja …..magen er litt i ulage tror jeg " svarer jeg. Så ser jeg et kjent fjes…..Frode kommer ut av døra på hytta. Vi omfavner hverandre og jeg begynner å gråte litt. "Å fy faan, dette blei litt sterkt for meg" sier jeg. "Så,så, det er greit nå" sier Frode. Jeg føler en dyp takknemmelighet til han der jeg står og klemmer på han. " Det var faan så godt å se deg nå Frode!" sipper jeg. Vi går inn i hytta. Det er kaldt i gangen, men når jeg åpner døra inn til stua slår varmen mot meg. Stua er full av letemannskaper! På dette tidspunktet har jeg bare lyst til å forsvinne.. grave meg ned i snøen liksom. Følelsen blir straks borte når to av de kvinnelige Rødekors folkene kommer smilende bort til meg. "Hei…hvordan er det med deg? Er du kald? Har du lyst på varm suppe?" Før jeg får summet meg sitter jeg i soffan med et ullteppe rundt meg og varm tomatsuppe i skålen forran meg. "Brødskive ?" spørr den smilende kvinnen. "Jo`a takk skal du ha" Jeg setter i meg suppen. Det går så fort at jeg brenner meg på tunga. Har aldri smakt så god tomatsuppe ! Men magen er i ulage og jeg får litt problemer med kvalme. Jeg roer ned og prøver med litt skive. Da går det litt bedre. Spørsmålene hagler, og jeg svarer så godt jeg kan. "Nei da, jeg klarte meg jo ganske bra til jeg falt i bekken, etter det blei det for jævelig." "Så dere ikke den stroben jeg hengte opp i flaggstanga da?" "I nitiden, javel, dere begynte å lete da…ja det var vel rett før jeg fant hytta på Stgstuv det. " Jeg takker igjen og igjen for at de har vært med å lete etter meg.

Døra til stua gå opp og en kvinne kommer huttrende inn i rommet. Hun har sittet på post ute på vidda og sett etter meg. Hun får av seg støvvlene og gnir tærne sine i hendene. "Det var jævelig kaldt ja !" sier hun. Jeg blir straks grepet av en forferdelig dårlig samvittighet. Like etter står Knut Johan Medhus i døra. Han flirer mot meg. "Det vart dårleg med kaffibesøk på deg !" sier han og flirer enda mer. "Å hei Medusa !" svarer jeg. "Jo da, det kan du si…..måtte bort-om Stigstuv og sjekke ut forholdene liksom" svarer jeg og flirer litt med dårlig samvittighet.

Vi skravler videre om leteaksjonen og tidligere dykkejobber vi har vært på sammen. Jeg har kviknet til og det er på tide å snakke med Lensmannsbetjenten. Han heter Jens Petter Gravning og viser seg å være en særdeles hyggelig kar. Han lurer på hvor jeg har gått og tidspunkter. Vi går igjennom hele leteaksjonens søksområder, og kommer til at jeg hadde gått alt for langt. Jeg har faktisk gått ut av det første leteområdet ! Hadde jeg ikke fått kontakt med mobiltelefonen inn på Stigstuv, hadde det antagligvis gått tre dager før jeg hadde blitt funnet ! "Au da! Skulle heller ha satt meg ned med en gang jeg hadde rotet meg bort da." Sier jeg. "Tja, det hadde jo blitt en stund å vente da" svarere Jens Petter.

Jeg er spendt på om jeg får regninga i posten, og vi kommer etter hvert til denne saken. Til min store glede er han av samme oppfattning som meg. Han mener at jeg ikke har handlet uaktsomt men at det hele har vært et hendelig uhell. Jeg puster lettet ut, i dyp takknemmelighet til han og Knut Johann. Etter vår "pepptalk" på bakrommet, holder Jens Petter en debrief for letemannskapene. Han skryter av det arbeidet de har gjort og takker for et godt samarbeid mellom Rødekors og Lensmannskontoret. Jeg er frempå og takker for innsatsen i plenum.

 

Vi reiser fra Øvre Eidfjord

Det er på tide å dra. Frode og jeg laster inn i leiebilen. Vi er spendte på hvordan det går å komme seg ut, da veien er mer eller mindre snødd igjen. Frode forteller meg at de har måttet brøyte veien fire ganger siden morgenen i dag. Vi får etter hvert erfare at føret ikke er det beste. Vi må kjøre i kolonne, og på veien ut havner vi og en annen bil i grøfta ! Men det er flere firehjulstrekkere i kolonnen så vi blir dratt opp igjen etter bare noen minutter. Vel ute på riksveien forlater vi de andre som skal spise middag på Veikroa ved avkjøringen til Tinnhølen. Det er Sivilforsvaret som har ordnet maten ! Vi kjører rolig nedover mot Eidsfjord.

Vi stopper i Kinsarvik, og jeg spanderer en god middag på meg og Frode. Mens vi sitter der og trykker i oss biff m. løk, kan vi ikke unngå å overhøre en samtale mellom noen eldre mennesker på nabo bordet : " Eg høyrte at dei hadde funne han jegaren i god behold, dei sa de på radio`n nå nettopp." "Han hadde vist brutt seg inn på ei hytta " "Ja,ja…da va no so dah" Jeg gremmes ……. Etter at magen er fyllt til randen med biff reiser vi videre. Vi skrur på radioen, og ironisk nok er det Odd Børrezens fabelaktige stemme som strømmer ut av høyttalerene :

Jeg har mange mange ganger…. Mange mange mange ganger…hatt lyst til å skrive en vise om livet…In the morning ! Altså, skrive en vise om livet, om morgenen… …ja, ikke livet bare om morgenen, men det er særlig om morgenen jeg tenker på sånnt…men jeg mener…det er ikke lett ! Det vil si…jeg fikk til refrenget og det gikk sånn : Ta-ta-ta-ta-taa-taa…ta-ta-ta-ta-taaa-taaa…ta-ta-ta-ta-taaa-taaa-ta…In the morning ! Og denne visa skulle altså handle om livet…men jeg mener livet… det er jo svært…og langt ! Men jeg tengete…jeg tengte at jeg kunne kanskje sammenligne livet med det å være i båt. Om sommer`n ! Jeg har ganske god greie på det, for jeg er mye i båt om sommer`n ! Og det er ofte forferdelig ubehagelig ! Og sånn er livet det også…særlig om morgenen …når det regner…og det regner mye om sommer`n…i båt…og i livet Da drypper det fra dekket og ned på loffen, og det er skorpe på leverposteien… …og alt er ikke bare vått…det er dertil totalt hensiktsløst…og dyrt ! Og jeg tenker da : Hvorfor er jeg egentlig her…langt fra folk…omgitt av stein og vann og fisk… Hvorfor er jeg ikke et helt annet sted ?… På teaterkafeen kanskje, hvor du kan sitte helt tørt rundt bordet…og se på folk i regnværet ute i Stortingsgata…som løper etter trikken i regnværet…hvis den trikken i det heletatt kommer den dagen…kanskje den er lagt ned ! Men inne kommer kelner`n med det du ber om……og måker…jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen…jeg hater måker…de skriker, og oppfører seg som dyr… Og jeg tenker…sånn er livet også…ganske ofte ! Som en våt morgen…med dyr som skriker, og drypper…og det er skorpe på leverposteien ,og skorpe på både det ene og det andre… Sånn er livet ! Og sånn er det å være i båt også…særlig om morgenen…noen ganger… Men noen andre ganger…eller for å si det på en annen måte…noen ganger…i båt…om morgenen…og i livet også forsåvidt…. Noen ganger er det all rigth! Noen ganger er det all rigth ! Noen ganger er det helt all rigth…in the morning ! Noen ganger er det all rigth! Noen ganger er det all rigth ! Noen ganger er det helt all rigth…!!!

Frode og jeg ser på hverandre og begynner å le. Vi begynner å synge med gode gamle Odd ! Noen ganger er det all rigth…Noen ganger er det all rigth… Noen ganger er det helt all rigth !!!