"On the rocks" gjennom et Huldrelandskap

Et kort & intenst padle-eventyr i Telemarkskanalen
Februar 2004

Jeg våkner til en småkald og klar morgen, onsdag den 11. Februar - Det herrens år 2004. Etter noen få strakser durer det koselig fra primusen, og varmen brer seg i mitt lille hjem ved den store Ulefossen. Jeg har hatt utmerket søvn, og føler meg god i kroppen og skikkelig uthvilt.

Jeg er ute og henger opp soveposen til tørk, og rister isen ut av flattbrød-klæra mens jeg koker vann til morgenkaffe og frokost. Etter litt rask morgen thai-chi har temperaturen på innsiden av neoprenbuksa og ullskjorta nådd normalen, og jeg ifører meg dun.

Mens jeg spiser frokost ringer telefonen, og det er Olav Bøe fra avisa Varden som vil komme å intervjue meg. Vi avtaler å møtes om en time og jeg får det plutselig litt travelt. Jeg blir nødt til å se på klokka, noe jeg hadde håpet å slippe mens jeg var her i kanalen... Den er 0900.

Jeg hiver meg i leir rivingen, og pakker alt utstyret ned i kajakken. Så er det opp på veien for å finne en plass jeg kan få lånt et toalett. Rett på andre siden av veien er jeg innom det lokale psykolog kontoret for å se om det er mulig å få gjort unna sitt private ærend her... Inne på venteværelset finner jeg døra til psykologen og banker forsiktig på... "Hei, jeg har ikke time her men... selv om det kanskje ser sånn ut... bare lurte på om jeg kunne få låne toalettet her" sier jeg i det Hr. Psykolog lukker opp døra. Ansiktsuttrykket hans minner meg plutselig om at neoprenbukser og dunjakke kanskje ikke er av de mest vanlige hverdagsantrekkene i Ulefoss. "Jah.. værsågod" sier han med en forfjamset mine og peker på toalettdøra.

Morgenstund på Ulefoss

Jeg humrer for meg selv når jeg rusler ned til leirplassen min igjen, og tenker på det Jan Erik sa om at vi sikkert kan bidra med stoff for en hel psykologikonferanse når vi er på tur.

Journalist Olav Bøe og Fotograf Fredrik Pedersen ankommer leirplassen min i det jeg i ferd med å pakke de siste tingene ned i kajakken. Olav spør meg ut om det meste mens vi rusler nedover kanalområdet, for å finne en egnet utsettingsplass for båten. "Har du vært marinejeger du," vil han vite. "Absolutt ikke! Jeg er infanterist, og snarere infanterijeger enn marinemann" sier jeg. Så kommer vi inn på dette med dykkingen, og jeg får en følelse av at det er jeg som skal være i fokus, og ikke kanalen... Typisk avisopplegg dette her, og jeg spør meg selv om denne turen "egentlig" er en sensasjon...? Det virker sånn, for når Olav spør om jeg har vurdert å oppsøke en psykolog skjønner jeg tegninga. Jeg svarer med psykologi-konferanse glosene til Jan Erik noe som passet bra for denne anledningen. "Han skulle visst at jeg allerede har vært hos psykolog idag" tenker jeg når vi spasserer over Ulefoss bro.

På den andre siden av broa finner vi en egnet plass for sjøsetting av mitt lange slanke fremkomstmiddel. Jeg tar farvel med Olav og Fredrik, som forøvrig virket som to meget hyggelige karer. Snart er jeg inne i eventyrverdenen min igjen. Jeg passerer gjestehavna på nedsiden av Ulefoss, hvor vi hadde hviledag i fjor, og Nordsjø åpner seg forran meg.

Å padle på denne sjøen kan være litt tungt hvis man padler en fullpakket kano, har en frisk bris midt imot, og har en utslitt unge forrut... Nordsjø kan med andre ord være ganske lang, for å si det sånn. Men sånn er det ikke idag. Jeg padler på et speil, i lettskyet vær og rundt minus 5 grader. En flokk med sangsvaner letter babord forut når jeg nærmer meg dem, og jeg tenker på Sverre M. Fjellstad med det store sjegget som jeg så mye til på NRK televisjonen som barn.

Utpå ettermiddagen en gang, på dette kalde speilet, kan jeg skimte øya "Munken". Men etterhvert dukker det også opp en gråhvit stripe, som blir hvitere og hvitere jo lenger inn mot Fjærekilen jeg ser... Pokker til is da!!!

Jeg går inn i isen når jeg er ca 1 kilometer fra "Munken". Knasingen mot skroget er ganske lett til å begynne med, men det varet ikke lenge før kajakken og åra mi begynner å jamre seg og be om nåde. Jeg ser en åpning i isen inn mot land på vestsiden av sjøen og setter kursen mot denne plassen, for ta lunch og få et overblikk over situasjonen.

Etter å ha banet meg vei til svaberget, kommer jeg meg ut av båten og opp i høyden. Synet som møter meg er "lite oppløftende". På vestsiden av Munken har isen pakket seg til et ruglete landskap av bittesmå skrugarder. På den andre siden av øya er isen gråhvit til og begynne med, men innover mot Fjærekilen går det over i hvitt. Jeg innser at det å fortsette innover i dette området er helt uaktuelt. "Kanskje jeg kan fortsette nedover mot Skien på andre siden av slusa i Løveid" tenker jeg forhåpningsfullt.

Lunchen blir kort. Jeg begynner å fryse og merker at det går mot kveld. Etter noen raske knebøy med innslag av skyggeboksing kommer jeg meg opp i kajakken igjen, og setter i marsj med retning mot Ulefoss igjen. Skumringstimen har så vidt startet når jeg går i land på vestsiden av Nordsjø. Jeg kommer i kontakt med en guttunge som forteller meg at det er ca 3 kilometer til hovedveien mellom Skien og Seljord.

Før jeg setter i marsj med kajakken på slep i tauet, ringer jeg Jan Erik. Han sier at han kan komme å hente meg i 20-tiden, når han er ferdig med ADR-kurset... På tur oppover mot hovedveien forvandler de grå skyene seg og blir med ett til perlemorskyer. Jeg har ro i sjela, styrke i beina og livet er vakkert, spennende og interessant!

Det er nesten mørkt når jeg når hovedveien. Jeg parkerer kajakken i brøytekanten, og fisker opp Dermizax buksa, dunjakka, primus og middag. Det er ca. 2-3 timer til Jan Erik kommer, så da får jeg lage mat og finne roen. Dagens rett er kylling i karri - en slager!

Etter middag ruller jeg ut liggeunderlaget på toppen av brøytekanten, og legger meg på "lit de parade". Kaffen er klar og røyken fra Mac Baren`s Navy Mixture blander seg med frostrøyken fra munnen min. En stakkars bilist stopper og lurer på om jeg er dårlig... "Neida... du ser vel at det ryker av meg ennu" svarer jeg med et flir. Damen i bilen ser litt forfjamset ut og kjører videre.

Jan Erik ankommer klokka 2030 og meddeler meg at turen min er slutt. Isen ligger visst helt ned til Skien! Nok et eventyr er slutt... Det har vært et av de korteste eventyrene jeg har hatt på lenge, men muligens er dette noe av det mest intense og spennende jeg har gjort siden jeg kuttet ut fjell- og is-klatringen. "Det er ikke alltid at lengden på et eventyr betyr så mye" sier Jan Erik. Jeg sitter ettertenksom i setet ved siden av han og svarer "Ja... av og til er det bedre med et par små kjappe enn et langt og slapt."