 |
"On the rocks" gjennom et Huldrelandskap |
 |
Et kort & intenst padle-eventyr
i Telemarkskanalen
|
|
|
"On the rocks" gjennom et Huldrelandskap |
|
Et kort & intenst padle-eventyr
i Telemarkskanalen
|
 |
Det er en småkald tirsdag i Telemark idag. Kalenderen viser 10. februar, klokka er rundt 0930 og jeg sitter ved siden av Jan Erik i bilen min. Vi er på vei fra Skien til Strengen nedenfor Flåvannet, som er en del av Telemarksvassdraget og kanalen. Jeg skal ut på tur med kajakken i den fantastiske Telemarksnaturen, og gleder meg som et lite barn. Helt siden jeg var her i sommer med ungene, har jeg lengtet tilbake til denne "tidseliminerende" kanalen. Da jeg var her i fjor, forelska jeg meg i dette eventyrlandskapet og stillheten som råder i dette området..."Pokker, jeg har glemt å ta med ispigger!" utbryter jeg og ser vantro på Jan Erik. Han spør med den vanlige fandenivoldske latteren sin, om jeg er redd for hulder, eller planlegger å hakke ihjel noen oppi skauen. "Skal du hakke ihjel noen, bør piggen være minst 10 cm lang veit du, men hvis det er Hulderangst du sliter med, anbefaler jeg at du bruker samekniven din på halen dems. Da mister dem udødeligheten dems veit du..?" |
 |
|||
fortsetter Van Dahlen. Etter en lengre utredning om Huldras væremåte og kurtiseringsteknikk, samt diverse historier om Hulder-observasjoner i dette området, kommer Jan Erik seg ned på landjorda igjen. "Herregud... jeg har jo 3 sett med ispigger liggende hjemme i Skien" sier han, i det vi nærmer oss Lunde.Jeg plukker opp telefonen og ringer til vår tidligere dykkerkollega Erik Lysell i Lunde. "Hallo ja, det er Erik" svarer han. Jeg går rett på sak, og forklarer han at jeg har lagt igjen ispiggene hjemme, også lurer jeg på om det er noen plass i Lunde det går ann å få kjøpt seg et par. "Jeg må jo nesten ha med meg et par i tilfelle jeg går rundt og ikke fikser rulla," sier jeg til Erik. "Det er dårlig med pigger i området, men vi kan vel kanskje få laga til noen her hos meg" sier han. 10 minutter seinere ruller vi inn på parkeringsplassen forran "Lysells snekkerverksted" i Lunde. |
||||
 |
 |
 |
Erik og Jan Erik forvandler en gammel feiekost og
to transport-
|
Van Dahlen legger siste hånd på
|
|
Vi durer inn i verkstedet til Erik. Jeg blir pent parkert i et hjørne, mens Erik og Jan Erik setter igang med produktutviklingen. Når de er godt igang, kommer jeg på at denne seansen selvølgelig må foreviges, så jeg flyr ut i bilen etter Nikon`en og DV-kameraet.Erik og Jan Erik minner meg om animasjons serien "De to gode naboene" som gikk på tv for noen år siden. De jobber godt sammen, og resultatet blir etterhvert meget bra. Erik har et skikkelig velutstyrt verksted, hvor han og hans kompanjong produserer kjøkken- og skap-løsninger etter mål samt diverse trevare-løsninger for næringslivet i området. |
|
|
Jan Erik og jeg får også en flott omvisning i det fine verkstedet. Etter at "Lysell piggen" er ferdig og klar til dyst, tar vi farvel med Erik og legger oss på hjul videre oppover langs kanalen. |
||
Vi er ute og sjekker forholdene ved Strengen. De kan vel karakteriseres som "litt vanskelige". Det er minus 9 grader ute, og hele kanalen fra Strengen nedover mot slusene i Hogga og Lunde er islagt. Isen er for tykk for "kajakk-isbryting", og for tynn til å ferdes til fots med kajakken som pulk. Vi diskuterte dette med is en del før vi dro, og var innom flere mer eller mindre kreative ideer rundt kanaltur til fots, på skøyter, med ski og skiseil iført dykkerdrakt - med kajakk på slep. Det er sunt med mange gode ideer... det blir etterhvert mange måter man kan slå ihjel noen småkalde vinterdager på, i Telemarkskanalen. Fantasi har vi nok av... Til slutt gikk jeg for den enkleste måten, og la igjen skia, skiseilet, skøytene og dykkerdrakta hjemme.Vi virrer rundt nedover langs kanalen og sjekker alle mulige og umulige startpunkter for denne turen. Til slutt er vi tilbake i Lunde, og finner veien ned til slusene her. Endelig! På nedsiden av slusene er det ganske åpent og fint. Vi laster ut av bilen og pakker resten av utstyret ned i kajakken. Så er det av med alle klærne og på med neopren, ull og padlejakke. |
||
Jan Erik filmer og kommenterer alle mine dubbeditter. "Jasså, erre kajakkpadler`n... du liker deg best på land ser jeg? Lille urin og GPS`en er med ser jeg..." sier han flirende mens jeg står og drar på meg neoprenbuksene. "Nei nå varru fin gitt, godt buksa er så høy i livet at du får`n godt oppover magan" fortsetter han. "Ja det er i grunnen rart at magan min ikke har forsvinni ennu, så mye som du har trimma magemusklene mine med de brødmeldingene dine!" kvitterer jeg. Alt er ved det gode vante... Vi koser oss, men Jan Erik er helt sjuk etter å være med på tur. Han har så mye å gjøre på jobb for tiden og dessuten går han på ADR-kurs etter jobb, så han har desverre ikke tid til å bli med denne gangen. Men han skal selvfølgelig sitte klar på telefonen hver kveld og høre hvordan jeg har det. Dessuten vil han komme og hente meg når jeg kommer ned til Skien. (Hvis jeg kommer ned til Skien) Det er ikke vanskelig å dra på tur aleine når man har en venn som Jan Erik... |
|
|
Klokka er nærmere 12 før jeg kommer meg avgårde. Jan Erik ønsker meg god tur, og sier at han skal tenke ekstra mye på meg når han sitter forran peisen med Sølvi og en god konjakk i kveld. Det ligger et tynt islag inne i vika her, så jeg må kyle åra igjennom denne, og dra meg oppå isen for at den skal bryte sammen under meg når jeg kaver meg ut mot åpent vann... "Godt du er så tung, Jørn!!!" hører jeg Van Dahlen rope bak meg i det jeg kommer meg ut av isen. |
||
 |
Etter 10 minutters padling glir jeg inn i en annen verden. Inntrykkene fra den fantastiske naturen bare velter inn i sjela mi som bølger ute på havet. Trærne langs kanalen er dekket med rimfrost som glitrer når solstrålene treffer de små iskrystallene. Vannet er tungt og seigt av kulde, og jeg lar kajakken gli stille nedover den deilige kanalen som jeg har forelska meg i. Stillheten er slående... det lukter snø og kulde... Jeg legger åra fra meg på dekk, og blir sittende og nyte det hele i lange drag. Det er så stille at pusten min oppleves som bråkete... Jeg holder pusten en stund og hører hjertet mitt banke rolig ut i stillheten. Dette er bare skjønt! Tiden eksisterer ikke lenger... Jeg blir rørt og feller en tåre som fryser til is, sekunder etter at den treffer brystpartiet på padlejakka mi.Jeg roter meg etterhvert sakte avgårde videre nedover skjønnheten mot slusene i Vrangfoss. Jeg tenker på hvor dumt det er at Jan Erik ikke får oppleve dette. Hadde han vært her nå, ville det nok blitt minimalt med brødmeldinger... Stillheten og skjønnheten her hadde nok også klart å røre ved min makkers sjeleliv. Vi er like på det området. Vi kan finne på mye tull og fanteri, men i situasjoner som denne blir vi alvorlige og dypt takknemmelige for livet. Sånn har jeg det nå. Jeg føler en dyp takknemmelighet for livet, for barna mine, for at jeg veit hva det vil si "å elske noen", for livserfaringa mi, for vennskapet jeg har, for jobben min, for troa mi... |
||
 |
Jeg kommer til å tenke på Snowjammen som Kenneth, Jan Erik og jeg var på for et par uker siden.... A propos skiamuslimer... Tror at George Bush, Osama Bin Laden og Ariel Sharon kunne hatt godt av en tur nedover Telemarkskanalen, en småkald og klar dag i Februar. Da hadde de sikkert fått en del "filosofiske input," som muligens kunne kjølnet hodene deres litt..? En tredagers tur i dette miljøet, hvor de var nødt til å være totalt avhengig av hverandre... Spørs vel om verdens situasjonen ikke hadde roa seg litt etter en sånn tur? Det måtte ha "vært noe" å foreslå under neste møte i Sikkerhetsrådet... Kanskje Jan Petersen har baller nok til å spørre? Ved nærmere ettertanke er vel det heller tvilsomt... |
|
Jeg ankommer sluseområdet i Vrangfoss. Innover mot selve slusekammerne ligger isen og umuliggjør ilandstigning uten stor fare for velt. Men ut til styrbord side (H) er det laget en lang og ganske lav brygge som jeg går inntil. Etter litt kaving og trekking står jeg på brygga med kajakken ved min venstre side, og de veldige, trollske, barfrost dekkede grantrærne på min høyre side. Jeg legger slepetauet rundt livet og labber |
|
oppover den gjensnødde stien mot slusevokter boligen. Det er ufattelig vakkert her! Det er som om jeg befinner meg midt inne i et av Asbjørnsen & Moes folkeeventyr. Hulderdamene titter fram bak de tykke trestammene, og iakttar meg med nyskjerrige blikk helt til jeg vrir på hodet og ser inn i skogen etter dem... Da smetter hodene deres inn bak trestammene igjen, like før jeg får øye på dem. Jeg lurer på hvor jeg la samekniven..? Var det i fremre eller aktre lasteluke? De snetunge greinene på de veldige grantrærne henger tungt over stien oppover mot vokterboligen, og jeg får en følelse av å gå inne i en tunnel.Etter noen minutters gange kommer den koselige vokterboligen til syne øverst i bakken. Jeg stopper og setter opp DV-kameraet på et gjerde. Denne stunden må bare foreviges for all ettertid! Herregud! Ungene mine skulle ha vært med på dette! |
|
Jeg er framme ved slusekammerne i Vrangfoss. Her parkerer jeg kajakken foran slusekafeen, og labber videre rundt i dypsnøen for å finne en egnet plass for sjøsetting av mitt kjære fremkomstmiddel. På odden nedenfor slusekammerne finner jeg plassen jeg leter etter. Det begynner å bli ettermiddag og magen har begynt å mase om føde. |
|
Jeg er oppe ved kafeen igjen og henter kajakken. En liten stund etter sitter jeg i vannkanten med kajakken, og fyller munnen med elg-spekepølse og vann. Livet er herlig, langt, vakkert og jeg er snart mett...Det bærer videre nedover idyllen mot neste sluse. Eidsfoss sluser ligger bare noen få minutters padling fra Vrangfoss. Men når jeg nærmer meg sluseområdet her, møter jeg på en del is. Jeg lurer meg over sperringa mot fossdelen og finner en liten grunne rett foran holmen som deler elveløpet i to. Etter litt isbryting og jukking får jeg kjørt kajakken opp på grunna slik at jeg kommer meg utav den uten velt. Så vasser jeg iland på holmen og drar kajakken opp på land igjen.Synsintrykket som møter meg når jeg bykser nedover i snøen med kajakken etter meg, på nedsiden av slusekammerne i Eidsfoss, har brent seg inn i sjela mi for all ettertid! Jeg har det nydelige eventyrlandskapet på begge sider av kanalen, vannet er blikkstille og |
 |
speiler perlemorskyene fra oven. Himmelen har visst ramla ned i vannet
her! Flere tårer fryser til små iskrystaller på padlejakka
mi... Sjela mi befinner seg i en slags transe av glede. Jeg må
være den mest priviligerte skapning på denne jord som får
oppleve dette her!
|
|
 |
 |
