Dato:	Lørdag den 1. juni 2002 kl. 24:00
Leirsted:	Havsund
Posisjon:	UTM sone 32: N-6533377 E-0535556
Distanse i dag:	68 km.
Været i dag:	Vind kl. 1100: 5 - 10 m/s, Sørøst, Sol, 16ºC

På vei inn til Portør

Jeg blir vekket klokken 0600 av min morgenfriske kompanjong. Det er helt utrolig at han alltid skal stå så forbannet tidlig opp! Jeg er trøtt som en sviske og klager min nød. Å sove fem timer om natta, når vi padler rundt seks mil til dagen synes jeg er i minste laget. Vi burde sove syv-åtte timer etter min mening og mine behov, sutrer jeg morgengrettent. "Skal vi få en tidlig start, og god distanse i dag er det ikke spørsmål om hva man trenger, men hvor mange timer man kan tillate seg og sove" sier min makker flirende.

Under frokosten på trebenken finner jeg plutselig på at jeg må få tatt noen bilder mens vi sitter på noe annet enn bakken, for en gangs skyld. Jeg er inne i teltet å henter reservekameraet, som jeg kjøpte inn spesielt for denne turen da jeg så for meg at vi kunne oppleve at ting kom til å drukne. Til min store fortvilelse viser det seg at også dette kameraet har tatt kvelden! Når jeg oppdager dette glemmer jeg at vi er omgitt av plastbåtflyktninger fra nært og fjernt, det lyder en strøm av forbannelser og fæle ord utover Finnø og de nærmeste kilometerne i nærheten. Jeg er skikkelig frustrert! Det som er ekstra festelig er at dette kameraet lå i det fremre lastrommet, og dette rommet er knusktørt! Jeg ser for meg at fuktigheten har kommet etter sprengfyring med primusen inne i teltet. At jeg aldri kan lære, det er en stor skam!

Min alltid så muntre makker sier at, nå begynner denne litt strabasiøse ferieturen å forvandle seg til en "årnt`li" ekspedisjon. Jeg sier meg enig i dette. Ting går ikke helt på skinner nå! Vi blir sittende å diskutere det faktum at vi ikke får dokumentert resten av ekspedisjonen uten kamera. I utgangspunktet skulle jo dette være en "unsupported tur" og det er derfor vi har med oss reservedeler og utstyr for å virkelig klare oss uten support. Men nå har altså reserveutstyret avgått med døden. Jan Erik påpeker at hvis vi ikke kan dokumentere resten av ekspedisjonen, er det mulig at vi kan bli trukket i tvil på om vi klarte distansen. Jeg er litt enig med han i det, men sier at jeg egentlig gir blanke faen i om noen tviler på det vi har gjort, for jeg har lagra alle minnene fra denne turen på "spekulatoren" min, og da betyr det ikke så mye hva andre tror og tenker. Det jeg er mer bekymret over er det at vi ikke kan sitte å se resten av turen på lysbilder sammen, når jeg som 70 åring kommer fra Stavanger til gamlehjemmet i Skien for å mimre med min 78 år gamle kompis!

Etter litt frem og tilbake og mye fremover igjen, blir vi enige om å padle tilbake til Risør for i alle fall å kunne berge filmen i reservekameraet, og om mulig kjøpe et nytt kamera. Klokka blir 1000 før vi kommer oss av gårde. En halvtime etter ligger vi fortøyd ved badetrappa i Risør. Jan Erik blir sittende på kaia, mens jeg flyr av gårde for å finne en fotobutikk. Når jeg kommer inn i fotobutikken iført mine sorte og gule illeluktende padleklær med redningsvest og det hele, observerer jeg at det er fem personer i lokalet. I løpet av under ett minutt er jeg aleine med ekspeditrisen. Jeg unnskylder antrekket og lukta og fremlegger mitt problem. Etter noen minutter kommer hun smilende ut av mørkerommet med filmen i hånden. Jeg puster lettet ut, hun har klart å redde filmen med de 28 ferdig eksponerte bildene fra det ødelagte kameraet. Klokka 1050 er jeg tilbake på kaia med et flunkende nytt Olympus Mju II kamera, en ødelagt Minolta og en inntakt film, 1100 kroner fattigere. Mjuen skal visstnok være "sprutsikker".

Vi stikker rett til havs! Etter en times padling er vi så langt ute at det hvite fyret på Jomfruland kommer til syne. Det er halvannen meter sjø som kommer skrått inn fra styrbord akter, og det medfører at vi hele tiden må ligge å presse oss opp mot øst for ikke å tape høyde. Vi går på utsiden av de tre stakene på Jærsboen, noe som skulle tilsi at vi er over 5 kilometer fra land. Jeg får en herlig følelse av å være en liten puleflue på veggen! Selv om sjøen ikke har helt optimal retning, har vi god driv mot målet. Etter tre timer uten stopp, tar vi en katamaran lunch ute på det store osean. Vi koser oss! Det er sol, fin temperatur og lite vind. Jeg sliter litt med min høyre skulder, og Jan Erik har vondt i ræva. Men vi klarer oss fint! Det er slitsomt og presse østover for å vinne høyde, og vi bestemmer oss for å gå inn til Portør for å strekke på beina, og få tilbake blodtilførselen baken. Portør er like nydelig som det jeg har hørt fra andre tidligere! Vi strekker oss på svalberget i den deilige solen, og nyter firkløver og Karvet blad tobakk. Det går nok en gang opp for meg hvor selvmotsigende denne turen egentlig er. Når man er ute på en tur hvor man har satt en distanse, og har begrenset tid til rådighet, blir man hele tiden gående på akkord med seg selv. I alle fall har jeg det sånn. På en måte har jeg lyst til å bare gi blaffen, og bare være her og nyte det hele. Til samme tid jager rastløsheten inne i meg, som en følge av fornuften og samvittigheten. "Nei… nå harr`u pokker meg sitti her lenge nok… kom deg opp og få ræva i gir… ålereit`da jeg slapper av i fem minutter til…. Sånn, det var fem minutter…. Nå må du komme deg av gårde for svingende!" Sånn foregår det hele tiden.

Gompen posèrer muntert i Portørs skjærgård minutter før han vaker som en hvalross blandt tang, zinksalve og tisseflaske.

Jan Erik sitter i båten sin å lurer på om jeg har tenkt til å bli her resten av dagen. Jeg strekker mens jeg tar på meg vesten og spruttrekket, så labber jeg ned til kajakken som står fint parkert mellom to rullesteiner. Det var litt vanskelig å gå på land her. Ingen sandstrand, bare runde steiner som er dekket med tang og grønske. Jeg skritter fint og stødig opp i cokpitten og skal til å snu meg mot baugen når kajakken tipper mellom de grønskekledte steinene. Et halvt sekund senere ligger jeg å vaker som en sel, nei, som en svær hvalross i vannet blant tang, steiner, zinksalve og tisseflaske. Min makker setter i gang sin fandenivoldske latter, og han ler så mye at han også holder på å gå rett rundt. Det må visst ha sett utrolig komisk ut når jeg gikk på sjøen, for når jeg har fått på meg padleklærene igjen, etter å ha vridd dem bønnhørlig opp, sitter min makker fremdeles i kajakken sin å ler seg skakk!

Før vi forlater Portør foreslår jeg at vi bør fortsette pressingen mot øst til vi kommer i le av Jomfruland, i og med at vi har så fin driv. Dette er Jan Erik ikke enig i. Han er dritlei av pressinga og vil at vi skal komme oss innaskjærs igjen. Som navigatør prøver jeg å forklare at dette blir en ganske betydelig omvei, men min makker er fremdeles dritlei av pressinga. Det ender med at vi går inn på baksiden av Skåtø, videre krungler vi oss inn mellom Bærø og Gomø før vi sliter oss ut gjennom det trange sundet mellom Gomø og Langø. Det går etter hvert opp for min makker at mine navigasjonskunnskaper slettes ikke er så aller verst. Han innser tabben fult og helt på slutten av Gomø. "Ja, ja…en mil, halvannen ekstra… det er jo ikke så mye i forhold til totalen," sier jeg trøstende når vi brekker av mot nord på innsiden av Fluer.

Klokka 1950 setter vi baugen opp i fjæresteinene på Valle. Det er to rimelig stive og støle gummikledte middelaldrende menn som går krokrygget i land. Vi okkuperer en sittegruppe inne på Sjøkroas utedel. Her har jeg sittet mange ganger før, vi er ca. 15 minutters kjøring fra Brevikstrand hvor familiehytten min ligger. Vi får servert to kopper kaffe, mens kvelds solen varmer våre illeluktende kropper. Klok av tidligere skade har jeg satt meg med ryggen til alle de andre lettkledde og solbrune gestene, som sitter under parasollene å nyter duggfriske halvlitere, store tallerkener med skalldyrs pasta, iskrem osv. Jan Erik lærer aldri! Han blir stor og blank i øynene ettersom ølskum bartene blir større og pasta snopen forsvinner inn i munnen på våre naboer.
Etter å ha studert kartet litt, finner vi ut at det er dårlig med camping plasser før Brevikstrand. I dette området er det meste av strandsonen i privat eie, så det å få etablert leir er ikke bare bare. Jeg ringer til to av mine barndoms venner som bor i Havsund, og spør pent om vi kan få etablere leir i strandsonen på tomta deres. Det er ikke noe problem!

Klokka 2055 er vi på vei mot Havsund. Det var på tide, det var rett før min makker satte tennene i nabopasta`n. Etter en halvtimes padling sklir vi inn på stranden til Unni og Ole Jan i Havsund. De sier at vi må sette opp teltet på gressplenen foran huset, men dette takker vi pent nei til. Vi får låne hageslangen deres og går i gang med å spyle padleklærene. Jan Erik kommer på at han har med seg Seba Med dusjsåpe og etter en liten tur ned i kajakken, ligger padleklærene våre i såpeskum på gressplenen. Kroppene får seg en kattevask også.

Teltet setter vi opp på enga nede ved stranden, og padleklærene henges til tørk. Etter at vi har inntatt middag, er det tid for kveldsritualet med dagbokinnspilling igjen. Min makker er litt frustrert over at han blandet seg inn i navigasjonen i dag. Han sier at hvis jeg opplever at han prøver å ta over navigeringen en gang til, må jeg slå han hardt med padleåra. Hvis dette ikke hjelper, mener Jan Erik at jeg skal dra han ut av kajakken og opp på land, rive av han alle klæra, binde han fast mellom to trær, og slå han enda mer og enda hardere med padleåra. Jeg tenker på det faktum at jeg kunne lukte ølet fra nabobordene, selv om jeg satt med ryggen til, minst 3 meter unna, under besøket på Sjøkroa tidligere på kvelden. Vi kommer på den erotiske opplevelsen jeg hadde i dag mellom Langø og Gomø. Dette kan vel sies å være en slags antropologisk observasjon?				Stemningsfulle nattetimer i kajakken

Jeg padlet først og møtte på en stor Cabin cruiser inne i det trange sundet. Da jeg tittet opp for å hilse på de som var om bord, viste det seg at dette var et nakent par som sto å styrte båten. Mannen tok et godt tak i puppen til sin kjære, og klemte på den som om han prøvde å sprute melk på meg! Så lo de godt, både damen og mannen. Jeg mener, hva skal man si til en sånn oppførsel?! Jeg blei helt satt ut jeg, etter så mange dager i kyskhet og strengt måtehold! Jan Erik er en smule forbannet og misunnelig da han gikk glipp av hele seansen, dette fordi han ikke fulgte med på noe annet enn sine padletak. Jan Erik sovner før meg.

Jeg blir liggende å tenke på at denne turen nærmer seg slutten. Nå er vi der hvor jeg startet alene, oktober i fjor. På den turen brukte jeg 5 padledager, og måtte vente på været i 4 dager. Totalt 9 dager på bare 170 kilometer! Det er lang tid på en så kort distanse dèt! Været var usedvanlig dårlig, som på Jærkysten tidligere på denne turen, det var høst og mindre antall timer med dagslys, også var jeg aleine. Disse to turene har i utgangs-punktet gått ut på det samme, å padle uten support. Allikevel har de vært så hvidt forskjellige! Jeg tror det blir ekstra hardt å dra på tur aleine igjen etter dette.

 

Dato:	Søndag den 2. juni 2002 kl. 24:00
Leirsted:	Havsund
Posisjon:	UTM sone 32: N-6533377 E-0535556
Distanse i dag:	0 km. Hviledag
Været i dag:	Vind kl. 1100: 5 - 7 m/s, Sørøst, Sol, 22ºC

Vareopptelling i Havsund

Jeg får sove til langt utpå formiddagen! Det er hviledag i dag. Jan Erik har brukt tiden siden han våknet til zoologiske studier både inni, og utenfor teltet. Han har, etter hva han forteller meg, fanget en stor Stankelben, som han prøvde å få puttet opp i nesen min mens jeg ennå var i drømmeland. Men den lille rakkeren ville ikke innfinne seg under så trange kår! Jan Erik synes dette er rart da denne lille artige krabaten visstnok skal livnære seg av døde planter. Etter et par rullingser med Karvet Blad tobakk, gikk han ut for å se om han kunne gjøre noen flere videnskabelige observasjoner. Etter en del leting kom han over en stor Padde, som han vurderte å putte oppi soveposen min. Intensjonen med dette var angivelig at padder som kjent lever av insekter og meitemark, og det var spesielt dette med meitemarken Jan Erik tenkte på. Tidligere har han jo observert at det kommet meitemark ut av klærne, eventuelt kroppsåpningene mine, og derfor så han for seg at padda kunne gjøre nytte for seg inne i soveposen min. Etter en del tankevirksomhet lot han allikevel padde-stuntet være, da han var redd for at reaksjonen min ville resultere i et ødelagt telt. Omtenksom og snill som han alltid er!

Etter frokost foretar vi en vareopptelling over alt utstyret vi har med oss. Ting som holder på å gå i stykker blir reparert, og alt annet blir nøye kontrollert. Vi drenerer vannblemmene i hendene våre for lymfevæske ved hjelp av medbrakte kanyler. Deretter fyller vi vann-blemmene med Klorhexidin 5mg/ml, ved hjelp av en engangssprøyte og kanyle. Dette for å forhindre infeksjoner, og å få tørket ut blemmene.	Vi drenerer blemmer og koser oss i gresset	Leirliv i en dyrehage
Et lite triks jeg lærte meg under Nijmegen marsjen i Holland for mange år siden. Er blemmene store, kan de også fylles med Fusidin salve, noe jeg har gode erfaringer med. Etter lunch kommer min barndomskamerat Fred Arve, og henter oss med bilen sin. Han kjører oss opp på hytta mi, hvor vi får tatt oss en skikkelig kald dusj. Sårene til Jan Erik blir inspisert, renset og plastret opp på nytt. Når min makker er ferdig lappet sammen setter han inn begge skulderbladene, skulderne og nakken min med varme-salve. Så går han løs på muskel- og sene-knutene mine med stor iver. Jeg jamrer og klynker som en gal hund, og lurer på om hyttenaboene ser for seg at det blir begått et mord oppe på hytta til Alertsen. En halvtime etter er jeg helt nummen og glovarm i det behandlede området, og det som en gang var et forknytt stykke senete kjøtt, er nå blitt forvandlet til en god og mør, godt hengt indrefilet. Vi setter snuta mot leiren igjen.

Padleklærene er tørre. Vi brukte godt med såpe under klesvasken i går. Nå lukter det mer såpe av klærne enn død fisk. Min makker karakteriserer lukten som: "Nyvasket, ren, ukegammel død fisk!" Hva nå enn han legger i det. Etter middagen er det kveldskos med en kopp Bakke Gabrielsen XO konjakk, og en Bollivard sigar til kroner 400,- fra Tobakks og Sigar Spesialisten i Skien. Jan Erik kommer på at han observerte Sivknepper`n, tidligere på formiddagen. Dette er en fugl jeg aldri har hørt om før, men Jan Erik kjenner godt til denne arten. "Sivknepper`n er en artig liten rakker. Den ligger på lur i sivet og venter på at Sivknepper bertene skal komme flyvende forbi… rent tilfeldig. Så, når de kommer, kaster hannen seg over den utvalgte!" Forklarer Dr. Van Dahl. Så kommer den vanlige utredningen om kurtisering, artens opprinnelse, og jeg vet ikke hva. Det er en helt utrolig fantasi min makker er utstyrt med! Jeg skjønner ikke hvor han får alt dette vidunderlige tullet fra!

Vi blir liggende i cigar og konjakk osen å studere det rike insektslivet inne i teltet. Det er et yrende liv her kan man si! Vi observerer Maur, Tordivler, Stankelbein, Mygg og en Humle. Jeg tror jeg skal strupe soveposen godt igjen før jeg sovner. Med alle de lumske småkrypene kravlende rundt her inne ser jeg for meg at mitt glattbarberte hode vil se ut som planeten til "Romlingane" i morgen tidlig, hvis jeg sover med bart hode. Latteren runger ut over sjøen i den herlige sommernatten.

Skogmaur (Formica rufa) Av: Jan Erik Dahl (avskrift fra hans "Videnskabelige observationer langs kysten Stavanger - Oslo 2002") Dette er en kar vi ikke ønsker oss besøk av innenfor våre tekstiler. Gir ett sviende bitt, men er ufarlig. Kjennetegn: 4-11mm. Mørkerød i fargen. Utbredelse: Hele landet under 600 moh. Levested: Engmark, skogmark, ved sjø og vann, også i byer (bymaur) Levevis: Lever i store tuer. Iblant anlegges flere drabanttuer og samfunnet kan telle bortimot en million maur. Samfunnet består av dronninger, hanner og arbeidere. Opptil hundre dronninger kan leve i en og samme tue. Her har vårt monarki mye å lære. Under Svermingen parer dronningene og hannene seg i luften ( ikke ulik vår "10.000 meter klubb" ). Siden grunnlegger dronningene nye samfunn. De driver også med storfe hold, ikke snabelkuer, men bladlus som de melker for honningdugg.

 

Dag 14.

Vi krysser Langesundsfjorden på flatt hav

Vi er på beina i 6-tiden! Etter en rask frokost, river vi leir og gjør klar til avmarsj. I dag skal vi i alle fall til Stavern, men helst også over Larviksfjorden. Vi er oppstemte og klare som kildevann når vi forlater Havsund klokken 0845. Det ser ut til å bli en fantastisk dag i dag. Vi har så å si havblikk, flau vind og sol fra en nesten skyfri himmel. Etter å ha passert det trange sundet inn til Havsund, stikker vi rett til havs. Jeg har tatt ut kompasskurs på Volden oddene søndenfor Nevlunghavn, så vi padler i vei rett ut mot bøya på Steingrunnen og passerer denne med bare et titalls meter.

Jeg merker etter hvert at kroppen har stivnet til etter all hvilen det siste døgnet. Min makker er frustrert over sin bakdel, som stadig værker mer. Her ute er det slutt på havblikk og flau vind. De store dønningene og den friske brisen kommer inn fra øst, noe som gjør padlingen til en tung fornøyelse i dag. Vi blir nok en gang minnet på hvor mye mer krevende det er å padle langt ute i havgapet uten skikkelige referanser å forholde seg til. Vi trøster oss med at, jo fler rette strekk vi får, desto færre omveier og flere kilometer tilbakelegger vi. Det er allikevel en mager trøst når bakenden og skulderen værker. Vi går innom en av strendene utenfor Nevlunghavn for en kort uttøyings- og røykepause. Her ble vi møtt av den lokale kajakk spesialisten i Nevlunghavn som holder et fint foredrag for oss om hvilke kajakker som er best egnet for langturer osv. Etter ca 15 minutter er vi avgårde igjen.

Ca 6,5 time etter at vi forlot Havsund ankommer vi Stavern for lunch. Vi setter båtene opp i stranden ved den lille parken. Parken er full av kontorkledte mennesker som inntar lunch, og vi aner at det foregår et seminar på Vertshuset ved siden av parken. Men når vi begynner å vrenge av oss våre gummijakker får de kontorkledte det travelt, og etter et kvarters tid har vi parken for oss selv. Fuglefrøene og RSP`en går ned på høykant. Jeg har merket meg at vi spiser på en annen måte enn det vi gjorde i starten. Det er noe urmenneskelig, neandertalsk over måten vi inntar maten på. Vi sitter der med krummet rygg over, og beina rundt, hver vår lille matrasjon og skuler stygt hvis noen utenforstående nærmer seg.

Jan Erik i samtale med den lokale kajakk- spesialisten i Nevlunghavn

Det er liksom som om ingen ting annet enn mat, vann og framdrift betyr noe. Jeg har notert meg at luktesansen min er blitt betydelig bedre i løpet av de to siste ukene. Jeg har en følelse av å kunne lukte mennesker på lang avstand? Det er rare greier, har opplevd dette før, i fjellet om vinteren.

Etter lunsj får jeg krampe i høyre skulderen. Jan Erik beordrer meg ned på en hvit benk i parken, og stiller seg bak denne. Så går han løs på skulderen min med klørene sine, og jeg setter i gang med "gal hund jamringen" igjen. I sidesynet observerer jeg en gjeng med jenter i tenårene som kommer gående på andre siden av parken. Når de får øye på oss, ser de først rimelig sjokkerte ut, og kjemper febrilsk for å holde igjen latteren. Men før de forsvinner ut av synsvinkelen min bryter de ut i latter hele gjengen. Det er jo ikke så rart, det er ikke hver dag man ser to middelaldrende menn i gummibukser og bar overkropp som sitter å knar på hverandre, på en hvit benk i parken!

Vi rusler bort til kafeen Fredriksværn Fisk for å ta oss en kopp kaffe. Jan Erik får store neandertal symptomer når han ser de fantastisk baguettene som står utstilt i glassdisken. Etter avlevering av noen store dugg og sikkelmerker på glassdisken, samt et noe underlig blikk fra den sjokkerte servitrisen, rusler han videre innover i kafeen for å finne et bord. Jeg har vann i munnen og rykkninger i høyre skulder. Vi skynder oss ut av kafeen og setter oss i utedelen hvor det er lite folk og ingen matutsikter. Her blir vi sittende en stund, i noe som kan karakteriseres som en helt klar apatisk tilstand. Både jeg og Jan Erik innrømmer at vi begynner å bli litt slitne nå. Jeg har lagt merke til at stemmene våre er blitt mer sløve, eller om du vil, mer grøtete og språket mer utydelig og sleivete under dagbok innspillingene om kvelden. Vi har fremdeles humoren intakt, men terskelen for hva som er morsomt er blitt mindre. Det vil med andre ord si at vi ler av nesten alt.

Klokken er allerede blitt 1845, før vi kommer oss av gårde igjen. Rett utenfor Stavern treffer vi på et stort vikingskip, som etter hva Skipperen om bord sier er en tro kopi av Gogstad-skipet. Den fantastiske farkosten hører til i Sandefjord. Jan Erik prøver å overbevise Skipperen om at det er kajakk som er tingen, men da svarer den freidige fyren, "Herre Gud…nei vet du hva… den fjøla der er jo laget i glassfiber!". Så ler han på en måte som min munnrappe makker oppfatter som en smule hånlig. Den som ler sist, ler ikke best….! Han tenker tregest! Da setter Jan Erik i gang snakketøyet sitt og kvitterer Skipperen med "Glassfiber…? Og det sier du som har motor i Gogstadskipet ditt, trudde et vikingskip skulle roes og seiles jeg…?Og du…? den gummibåten bakpå hekken din, er den fra tidlig vikingtid også eller?" Etter dette vil ikke Skipperen snakke mer med oss. Vi er en smule forundret over dette, det var jo han som dro spøken først.

Van Dahlen holder "hekkan" med skipperen på Gogstad skipet. Legg merke til Zodiac`en fra tidlig vikingtid!

Klokken 2025 padler vi inn i en nydelig lagune ved Ranvik. Dette er vel en av de mest naturskjønne leirplassene vi har hatt under hele turen. Det vokser villroser i buskene ovenfor stranden! Min makker stottrer ut av kajakken og sklir ned på en gresstust med rumpa i været, mens kan forbanner sin bortdovnede og særdeles vonde bakdel. Jeg klarer ikke å la være, og bryter ut i latter av denne noe uvanlige posituren. Men jeg ruller inn gjeipen når Jan Erik etter hvert snur seg. Ansiktet hans er å lese som en åpen bok. Min makker lider…. Mye!

Vår idylliske leirplass i Ranvik

Jan Erik viser meg hvor det gjør vondt...

Så prøver han forsiktig å sette seg på der det gjør vondt...

Jada... jeg lider!

Mens vi setter opp teltet får vi besøk av noen levninger fra Hippie tiden. Det er Mamma Hippie, Pappa Hippie, Datter Hippie og to Hippie Hunder som er ute for å lufte seg i naturen. Disse koselige menneskene, som ser ut som om de er revet ut av 70 årene og plassert her i denne lagunen 30 år etter deres storhetstid, er bekymret over miljø og forurensnings situasjonen i verden. De får seg en interessant samtale med min makker, som har opprydning etter gamle miljøsyndere som arbeidsfelt.

Jeg setter i gang med middagen, og plutselig går det opp for meg hvor nærme vi egentlig er målet nå. Jeg går igjennom dagboknotatene og kartene og finner ut at vi har tilbakelagt 523 kilometer i løpet av de siste 14 dagene. Det tilsvarer 37,4 kilometer i snitt pr. dag, inklusiv en transportdag og to hviledager. Hvis vi ser bort fra de 2 hviledagene blir snittet 43,6 kilometer pr. dag. Vi har igjen ca. 140 kilometer i luftlinje til Hovedstaden… Kun 14 mil! Da Jan Erik og jeg startet fra Møllebukta for 14 dager siden hadde jeg vel et realistisk syn på om vi ville kunne klare denne distansen innenfor de tidsrammene vi hadde til rådighet. Med fjordårets solotur som tilsvarte ca. 1/3 del av denne turen, og med de værproblemene jeg sleit med da, så jeg for meg at det var en 70-80% sannsynlighet for at vi kom til å klare distanse-målet. Hovedmålet, som var å ha det moro har vi klart 100% hittil. Skjønt jeg tvilte ikke på at vi kom til å klare det målet, da jeg kjenner Jan Erik og spilloppene til denne mannen godt fra tiden som yrkesdykker. Det går gjetord om denne mannen i bransjen ennå!

Under middagen kommer jeg til å tenke på min bestekamerat Roald, i Oslo. Jeg tar opp telefonen. "Hallå kjukken!" sier Roald når han tar av røret. Det viser seg at han har bestilt rom til oss på Hotell Stefan, og champagnen er allerede kjøpt inn, så det ligger ann til å bli en festlig ankomst i Oslo. Det at vi nå ligger ann til å gå i mål på torsdag, har i middelertid resultert i at de fleste av de som vurderte å komme oss i møte ved ankomsten på Bygdøy nå har meldt avbud, da de tross alt skal på jobb dagen der på. Men Roald stiller i alle fall, så da blir det sikkert moro uansett! Mads melder at journalistene fremdeles er i streik, så da ser det ut til at pressen holder seg unna når vi kommer til byen. Jan Erik og jeg er vel i grunnen ikke så veldig lei oss for det, men vi er litt bekymret for hva våre sponsorer og utstyrsleverandører synes om dette. Uansett er det lite vi kan gjøre med det her og nå… Jan Erik er en smule frustrert over smertene han har i sin bakdel, under dagbok innspillingen. Men han synes det er ganske utrolig at han bare har vondt i stumpen etter over 500 padle-kilometere. Jeg er enig med han i dette, det virker som om min makker er utstyrt med en strikkmotorkropp. Det er som om søvnen og maten fungerer som opptrekksnøkkel for strikkmotoren, så når han står opp om morgenen er han helt i hundre. Ikke er han støl, ikke har han vondt, andre plasser enn i rumpa. Jeg sier at han må være utrolig godt fornøyd med kroppen sin, og at "han har en kropp som bare mor kan være stolt av". Min makker er enig med meg i dette utsagnet. Det er to bortimot komatøse middelaldrende menn, som sklir ned i soveposene sine og slokner som lys i 2330 tiden.

The wildroses of Ranvik