En reise…
Fra Djevelens Lekegrind,
Gjennom Edens Hage til Tigerstaden.
DEL 5
___________________________________________________________
Dag 10.
Dato: |
Torsdag den 30. mai 2002 kl. 03:00 |
Leirsted: |
Jesøen |
Posisjon: |
UTM sone 32: N-6496354 E-05030100 |
Distanse i dag: |
93 km. |
Været i dag: |
Vind kl. 1100: 8 - 13 m/s, Sørøst, Regnbyger / Sol, 15ºC |
 |
|
Klokka er 0500 når Jan Erik er på beina, og går ut for å sjekke været og ta sitt rituelle morgentoalett. Synet som møter han i teltåpningen er usedvanlig bra! Flatt hav med skyer som driver Nordøstover, i samme retning som vi skal! Jan Erik føler at dette kommer til å bli en rekord dag. Han klarer å vente helt til klokka er 0600 før han vekker meg, og da blir jeg vekket av en usedvanlig ivrig og humør fylt kompis.
Når jeg stikker mitt glattbarberte hode ut av soveposen viser det seg at strikken i soveposeåpningen har laget en rød ring rundt hele hodet mitt rett over øyenbrynene mine. Jan Erik setter i ett latterbrøl... Det ser visst ut som om jeg har gjennomgått en skikkelig lobotomering i løpet av natten. . Jeg fisker opp et lommespeil fra toalettmappen min og tar lobotomi-arret i nærmere øyesyn. Han har helt rett.... Jeg aner en viss likhet mellom meg og Frankenstein.
Jeg blir sittende å tenke på om alt det vi flirer av nå, vil oppfattes like morsomt når jeg kommer hjem? Det er utrolig lenge siden jeg har ledd…. Nei, jeg tror aldri jeg har ledd så mye i løpet av en 10 dagers periode tidligere i livet mitt. Kanskje vi flirer og ler så mye fordi vi begynner å bli litt slitne? Jeg har begynt å få en muskelknute i høyre skulderen, men jeg føler meg ikke særlig sliten. Kanskje det at vi ler så mye er en psykisk reaksjon? Jeg ser jo at ungene mine ler seg skakke når det er seint på kvelden og de har vært oppe fra tidlig om morgenen..? Kanskje vi begynner å gå i barndommen?
Det brune sukkeret har etter hvert blitt et av de to faste tilsetnings stoffene i frokosten. Vi har siden vi dro tilsatt ca. 0,3 dl. Soyaolje i middagen, og 0,2 dl. i frokosten. Dette gjør vi etter anbefalinger fra vår tidligere dykkerkollega Børge Ousland. Han har skikkelig peiling på kosthold til turer som er av lengre varighet. Det virker som at vi klarer å holde på vekta, tror ikke at jeg har gått ned mer enn et par kilo foreløpig.Vi er litt treige i dag… Leirrivingen etter frokosten går seint, og klokka har blitt 1000 før vi kommer oss av gårde. Vi har et fantastisk padlevær i dag! Det regner riktignok, men vi har 1-1,5m høye bølger med oss, og frisk bris i ryggen mens vi surfer oppover kysten mot Arendal. Vi formelig sluker kilometerne i dag! |
|
Under en kort røykepause langt til havs, sjekker jeg mobiltelefonen. Det viser seg at Mads har sendt oss en SMS, hvor han opplyser oss om at TV Norge - Sørlandet vil ha et intervju med oss i Arendal. Jeg ringer journalisten og avtaler at jeg skal slå på trå`n igjen når vi nærmer oss. Vi går i land på fastlandet rett før innseilingen til Hisøya, og steller i stand lunch. Som nesten alltid tidligere under turen sitter vi på annenmanns grunn. Tidligere har vi alltid spurt om å få lov til å ta lunch hvis vi har observert at det har vært folk i nærheten, men her er det ikke ett menneske å se. Lunchen går unna på et blunk da vi begge er rastløse, og søker å utnytte den fantastiske medbøren vi har hatt hittil i dag. I dèt jeg er i ferd med å pakke sammen søppelet etter lunchen, får jeg et noe ublidt møte med en veps. Den liker tydligvis også RSP, for den har gjemt seg nedi den tomme RSP boksen, og blir rimelig forbannet når jeg forstyrrer den i måltidet. Resultatet blir en brå død for vepsen, og en hoven venstre langefinger for mitt vedkommende.
Vi gir oss i kast med det siste stykke inn til Arendal. Ferden går opp mellom Hisøya og fastlandet, til Nidelvas utløp mot Arendal. Dette stykket er å betrakte som en Edens Hage. En perle av en vannvei, hvor de store trærne strekker sine lange greiner og nydelige bladverk ned mot vannflaten. Bebyggelsen langs denne vannveien er vakker, både den gamle og den nyere. Lengre oppe mot Nidelvens utløp får man følelsen av å padle i en nydelig stille elv, med store flak av siv langs vannkanten. Det dufter deilig av blomster, trær og jord…. Som å padle i en park som er utviklet av sanne naturelskere! Dette stedet minner meg om de nydelige kanalene i Nijmegen og Antverpen som jeg har hatt fornøyelsen av å vandre langs tidligere i livet mitt. Jeg får lyst til å slå meg ned her….. og bli her for alltid!
Vi merker at strømmen fra elven blir sterkere når vi skal gjennom de smale sundene og under de to broene før vi kommer ut i den siste bukta før elveutløpet. Det oppstår litt dramatikk når Jan Erik kommer under den siste broa, for da kommer det en mindre plastbåt drivende mot han i strømmen. Det virker som om båtføreren ikke har helt kontrollen for båten har kurs rett mot min makker! Det siste jeg ser før båten passerer kajakken til min makker, er at Jan Erik hever åra si klar til hugg. Jeg hører at motoren ruser, og innimellom motorduren hører jeg min makker banne høyt…."Jævla iddiot!". Plastbåten med den udugelige båtføreren passerer Jan Erik med under en halv meter klaring, og kajakken hans ligger inntil stensettingen mot land. Det er med andre ord nummeret før min makker blir klemt til kjøttpålegg mellom steinene og båten! |
|
||||
Vi kommer oss etterhvert helskinnet ut i Nidelva, og fortsetter til den siste broa før vi kommer til byen. Her tar vi en kort røykepause, og ringer den unge journalisten fra TV Norge.
Klokken 1545 ankommer vi gjestebrygga i Arendal. På den lille stranden ved siden av brygga står journalisten å filmer oss når kajakkene våre skjærer opp i sanden. Vi hilser på TV Norges utskremte medarbeider, og setter oss ned for å berette historien om de to middelaldrende menn i gummiklær på strandkafeen ved brygga. Etter et par kopper kaffe med tilhørende Karvet blad tobakk må vi stille oss opp ved kajakkene for selve intervjuet. Jan Erik har delvis fått munnkurv av velkjente årsaker, og gjør et sakelig intervju uten store "brødmeldinger". Det finnes tydeligvis også håp for ukrutt. Tiden går fort, og klokka blir 1730 før vi kommer oss av gårde igjen.
Vi formelig planer gjennom Tromøy-sundet, med god vind i ryggen, bølgene og strømmen fra Nidelva med oss. Vi opplever den gode fremdriften som en gave fra oven, og lønn for alt strevet vi har hatt tidligere på turen. Middagen blir inntatt på innsiden av Flostadøen i rekordfart, før vi fosser videre. Vi bestemmer oss for å fortsette til litt utpå natta, så vi aktiverer strobelysene på redningsvestene og tar på oss hodelyktene før vi forlater Flostadøen.I en bortgjemt vik på Borøen treffer vi på to karer i en stor Prinscess som gjerne vi prate litt med oss, men når de inviterer oss om bord på iskalde boksøl fra Hansa får vi hastverk med å komme oss videre. Jeg har i ettertid lurt fælt på hva disse to karene tenkte om oss… Først kommer det to raringer padlende gjennom den stille sommernatten, og forteller at de kommer helt fra Stavanger… det virka som om de var imponert over det… og så når de inviterer på øl, så stikker vi bare av… Jeg hadde i alle fall lurt på om disse to merkelige skapningene hadde hatt alvorlige sinnslidelser, hvis det var meg som hadde stått i Princessen…! |
|
Etter mange nesten-påkjørsler av diverse skjær inne i leia, ankommer
vi Jesøens Nordøstlige side klokka 0045. Vi er stolte, glade og
en smule slitne etter å ha padlet 93 kilometer på en dag! Jesøen
er et kapittel for seg selv… Denne øya er som en stor sukkertopp
av stein, lyng, buskas og atter stein, og vi har store problemer
med å finne en egnet leirplass i bekmørket. Men når vi endelig finner
en rimelig buklete og humpete lyngkledd og steinete flate innimellom
en haug med buskas, skal det vise seg at Murphys lov gjør seg gjeldende.
|
|
Min gode gamle Nikon, som jeg kjøpte på PX`en i Ebel El Saqi i Libanon for 16 år siden har lidd en pinefull død i saltvannet. Det vrenger seg inne i meg… Dette kameraet har fulgt meg under utallige turer, i inn- og utland, i byer, på fjelltopper, over vidder, ned elver og over vann og innsjøer i 16 år… Jeg er helt knust!
Teltet som vi skulle slå opp, og hvile oss inn i etter en lang dag med mange kilometer er gjennomtrukket med saltvann. På toppen av dette begynner det å regne igjen! Jeg blir stående å surmule litt, før min gode makker utbryter høyt, klart og tydelig: "Nei nå har vi det årnt`li koselig dere!" Stemmen hans bærer godt ut i sommernatten… og så setter han i en fandenivoldsk latter. Det går ikke mange sekundene før jeg bryter ut i latter jeg også.
Etter kort tid er teltet oppe. Det er som et lite svømmebasseng for barn… Vi får fyrt opp primusen, og setter denne inn i midten av teltet på en stor flat stein, på full effekt. Så går vi i gang med å etterforske vannintregningen. Jeg er engstelig for at jeg kan ha slått eller skrapet hull i kajakken. En skikkelig skrog inspeksjon i flomlys fra hodelyktene våre, finner vi ut at vannet må ha kommet inn gjennom lasteluka. Vi har hatt de store dønningene inn akter i hele dag, og de har slått over luker og spruttrekk i timevis. Vi lar vannet være i lastrommet, så får vi en endelig bekreftelse på om det er en lekkasje i skroget når vi står opp i morgen.
Mens vi venter på at teltbassenget vårt skal tørke opp, blir vi sittende å døse i det lette sommerregnet. Det er stupmørkt… Klokka blir 0300 før det blir levelig inne i vår lille sammenleggbare leilighet.
Dag 11.
Dato: |
Fredag den 31. mai 2002 kl. 01:00 |
Leirsted: |
Finnø ved Risør |
Posisjon: |
UTM sone 32: N-6510395 E-0513192 |
Distanse i dag: |
56 km. |
Været i dag: |
Vind kl. 1100: 8 - 13 m/s, Sørøst, Sol, 17-23ºC |
|
|
|
Vi våkner litt før klokka 11. Vi er en smule utmattet etter gårsdagens strabaser. Det første vi gjør er å sjekke om vannet har rent ut av lastrommet i båten min. Heldigvis er vannstanden inne i rommet den samme som det den var da vi la oss i natt. Jeg henter reservekameraet for å forevige elendigheten før vi tømmer rommet for vann. Jan Erik går i gang med frokosten. |
 |
 |
Det er en noe trykket stemning ved frokosten. Den eneste grunnen til at vi har sovet godt er vel at dagen i går var slitsom både mentalt og fysisk. Jeg er helt av i ryggen da jeg har ligget med en stor stein i korsryggen og en rot under venstre skulder. Jan Erik har, som han så karakteristisk sier, "Jævelig vondt i ræva og det ene beinet" . Det viser seg at Finnø generelt sett er lite egnet for telting. Mine antagelser i det hvite lysskjæret fra diodelykta mi i natt stemmer på en prikk… Her er det bare stein, lyng og urskog!
Vi legger ut fra Djeveløya Alcatraz, som vi valgte å kalle denne klokken 1455. Det er dønn stille her inne mellom holmer og skjær, så noe gratis hjelp fra bølger og vind blir det dårlig med til å begynne med. Ferden går Nordøstover på innsiden av Askerøen, til vi kommer til Lyngør fyr. Herfra skjærer vi rett ut i havgapet, da det blåser en frisk bris med halvannen til to meter høye dønninger den samme veien som vi skal. Jeg finner ut at vi må gå langt østover for å vinne høyde, og etter hvert befinner vi oss godt over 2 kilometer fra land. Det blir på grunn av dette vanskelig å skille mellom fastland, holmer og nes da alt går i ett langt der inne.
Slik sitter vi å rir oppover kysten til det er lunch tid. Vi kobler kajakkene sammen ved hjelp av padleårene og noen lastestropper, og vips… så har vi en stødig katamaran. Så er det fram med lunchrasjonene, termos og sjokolade… Midt i lunchen får vi besøk av en større plastbåt. Fyren om bord lurer på om vi trenger hjelp, noe vi avkrefter på det sterkeste med munnen full av RSP og fuglefrø. "Neida… vi spiser bare lunch vi. Hvordan kan du tro at vi trenger hjelp?" sier vi med en forundret mine. Fyren i plastbåten mumler noe om at vi kanskje burde gå litt nærmere land med de små spinkle prammene våre, før han rister oppgitt på hodet og legger av gårde igjen. Etter lunchrøyken er det på`an igjen… Risør er målet for i dag!
I 1800 tiden får jeg øye på noe kjent inne mot land… En stor hvit flate på berget langt der inne. Vi er i ferd med å padle forbi Risør! Kursen blir lagt om øyeblikkelig, og jeg unnskylder meg til Jan Erik. "Sorry… jeg trodde det var lengre oppe vi skulle inn!" Den plutselige målobservasjonen kommer meget positivt på oss! Ulempen med å padle så langt ute er at man har lite med referanser å forholde seg til. Fordelen er at rette strekk gir god framdrift, og det er jo det det handler om på denne turen.Etter en god halvtime kommer vi ridende inn sundet mellom Risø og Varø. Her roter vi oss selvfølgelig midt inn i en seilregatta. Men våre etter hvert så gode sjømannskunnskaper hjelper oss ut av kaoset. |
|
Jeg har mange gode ungdomsminner fra Risør, og badeplassen Skallet. Det dukker opp en deilig, litt vemodig følelse i maven min mens jeg rir inn i solnedgangen, og ser min ungdomsby komme seilende i synsfeltet mitt mens jeg runder Risøya. Minnene strømmer på fra den gangen jeg var enda yngre enn det jeg er nå… Den gangen jeg hadde hår… lyseblå bukse, rosa smokingskjorte med sort tverrsover, og hvit heklet smokingjakke med store skulderputer i… Champagnen flommet til ufattelig bra musikk fra Human Legue og David Bowie, og damene var alt annet enn uvillige… Jeg tenker på min bestekamerat Roald som bor i Oslo. Han skal forresten komme å møte oss med champagne når vi ankommer Bygdø… Det var de glade 80 årene… jappetia… en fantastisk tid! Jeg gikk i læra og sparte kroner hele vinter`n for å kunne bo på Risør Hotell et par-tre uker om sommer`n. Roald var som regel med. Om dagen hang vi å slang rundt omkring, med kalkhvite fingre, i fjellklippene på oversiden av Risør. Om natten var vi var konger på byen! Jeg sitter i kajakken å er på grensen til det melankolske…
Jan Erik og jeg stevner inn vågen i denne perlen av en sørlandsby. Vi er visst blitt kjendiser etter reportasjen i TV Norge - Sørlandet, folk stimler til… Men de trekker fort unna når vi drar våre illeluktende gummikledte kropper ut av kajakkene. Vel fortøyd inne ved badetrappa, rusler vi bort til Esso stasjonen og kjøper oss hver vår kopp med kaffe. Så setter vi oss ned på en av benkene på torget å nyter utsikten og resten av kveldssolen. Glemt er alle strabasene fra dagen og natten i forveien. Etter en times tid i noe som kan minne om dvaletilstand, spretter vi plutselig opp fra benken. Det er på tide å få etablert leir, og jeg veit nøyaktig hvor vi skal… Solheim camping husker jeg fra ungdomstia!
Vi runder Buvikodden og går inn i fjorden med kurs mot Solheim og gode minner. Men da vi ankommer det, som en gang for mange år siden var et sted hvor det hersket en fin ungdomskultur og mye glede, viser det seg at stedet er borte! Jevnet med jorden…. Ikke så mye som et lite tomanns telt igjen! Jeg føler et skjær i hjertet mitt, og padler febrilsk opp det lille trange sundet og under broa for å se om de har flyttet hele stasen inn i bukta. Etter noen minutter kommer jeg tilbake til Jan Erik… "Herre Gud… Alt er borte! Gonn! Vekk!" roper jeg på grensen til det hysteriske til min makker. Det er helt ufattelig…
Etter at sjokket har lagt seg padler vi over til Lindvikskaatet og bommer vann av noen hyggelige mennesker på en hytte. De forklarer oss at campingen ble lagt ned for mange år siden, og foreslår at vi legger oss til for natten på Finnøen. Her holder Risør seilforening til. Klokka er 2300 når vi kjører båtene våre opp i sanden ved Seilforeningen. Vi blir vel tatt imot av en haug med båtfolk.Vi får opp teltet i en fart og rigger opp kjøkkenet vårt på en av trebenkene ved brygga. Det er herlig å sitte på en skikkelig benk for en gangs skyld. Hittil har det meste av mat-tilberedningen foregått inne i teltet på bakken. |
|
|
Mens vi ligger i posen å skal lese inn dagbok på
minidisk spilleren, nevner Jan Erik at vi ikke har sett noen dyr
i dag. Han er bekymret for hvordan det skal gå med de videnskapelige
observasjonene. Men ide han sier dette kommer det en edderkopp av
arten Hjulspinner - Araneus Diadematus - krypende over plenen
inne i forteltet vårt. Jeg grøsser, araknofobisk som jeg er… Min
makker lyser opp som en sol, og tar det lille krapylet opp i hendene!
Så presterer han å hive svineriet midt i ansiktet mitt, og jeg setter
i et vræl. Jan Erik ler så tårene triller, og sier at han nå har
funnet ut hvordan han skal få meg ut av posen om morgenen.
|
|
|
Jeg får "flashback" fra FN tjenesten i Libanon, da araknofobien min oppsto… En av mine lagkamerater la en stor svart skorpion over øynene mine mens jeg ennå lå og sov. Den var riktignok død, men allikevel… Så vekket han meg… Med en gang trodde jeg det var myggnettingen som omsluttet sengen min, som hadde falt ned i ansiktet mitt, men da jeg løftet det hårete vekk fra ansiktet fant jeg fort ut hva det var… Lagkameraten min hadde vært så lur at han hadde flyttet AG-3 geværet mitt og kniven min vekk fra sengekanten…. Vi sov alltid med dette utstyret lett tilgjengelig i tilfelle vi ble tatt under ild…Jeg tror han innså hvor lurt dette var da han så hvordan jeg reagerte på morsomhetene hans! Klokken er 0100 når vi går til ro.
Hjulspinner
|
