En reise…
Fra Djevelens Lekegrind,
Gjennom Edens Hage til Tigerstaden.
DEL 2
___________________________________________________________
Dag 2.
Dato: Onsdag den 22. mai 2002 kl. 23:00
Leirsted: Tangarhaugen Båke
Posisjon:
Distanse i dag: 13 km
Været i dag: Vind: 13-15 m/s, Regnbyger, 13ºC.
 |
 |
Jan Erik våkner i 0500 tiden. Morgenfugl som alltid! Klokka 0530 er han på beina og vil ut å gå en tur og gjøre unna sitt morgentoalett. Jeg sover ennå, men våkner av vekkeklokka på telefonen klokka 0600. Hodet mitt føles som om det er i ferd med å eksplodere! Jeg er skikkelig kvalm og i ellers rimelig dårlig forfatning. Mens jeg ligger der i posen fly forbannet, og lurer på hva pokker det er som feiler meg, kommer jeg på hvorfor jeg har satt på vekkeklokka… Vi skal ha telefonintervju med Øystein Otterdal i NRK Rogaland, en gang mellom klokka 0615 og 0645. Jeg kunne godt ha vært foruten i dag! Jan Erik er ute å driter som han alltid gjør på morran. Jeg ligger der å føler meg elendig og hjelpeløs. Jeg prøver å reise meg opp, men finner fort ut at det er bare å legge seg ned igjen. Da ringer telefonen…
Etter at jeg har forklart Øystein hvorfor vi bare har kommet til Regesanden, og gitt han vindmålingene jeg tok i går kveld, står Jan Erik plutselig i teltåpningen å gliser… "God morgen gamle rompe-tuba spillende kajakk-kokk!" Sier han, og gliser enda mer… Jeg forklarer Jan Erik at jeg er skikkelig dårlig, og deretter sklir jeg nærmest i komatøs tilstand ned i posen igjen. Jeg erindrer som i en tykk graut av tåke, at Jan Erik går i gang med å lage frokost. Så er jeg borte et øyeblikk.
Jeg våkner av at Sykesøster Van Dahl rister meg forsiktig i skulderen. "Nå er det på tide å ta medisinen sin" sier han med tilgjort sykesøster-myk stemme, mens han holder fram et par Paracet og en kopp vann. Jeg dukker opp av tåkeheimen min, hiver i meg pillene, sluker vannkoppen, og sklir ned i posen igjen, i en og samme bevegelse. Jan Erik gir meg trøstende kommentarer med den samme sykesøstermyke stammen. Han har vært ute å sjekker været, og kan fortelle meg at jeg bare kan slappe av da det ikke er padlevær foreløpig. Så stikker han beina sine ned i posen sin og begynner å spise frokost.
Jan Erik er nettopp ferdig med frokosten sin da jeg kjenner at magen vrenger seg. Jeg hiver meg ut av posen og ut gjennom teltåpningen. Rekker det akkurat før jeg starter å "tale i tunger" til en gresstue på utsiden av teltet. Da Jan Erik ser at tarzan-underbuksa mi ligger som et spendt trommeskinn over baken min i teltåpningen, og hører at jeg snakker høyt på et fremmed språk, blir han engstelig og tar dekning nede i bunn av soveposen sin. Angivelig pga. at han er redd for at jeg skal eksplodere i andre enden også… Jeg hører det klukker i latter nede i soveposen på siden av meg ide jeg kommer inn i teltet igjen.
Når jeg våkner seinere utpå dagen føler jeg meg bedre. Jan Erik lurer på om jeg kan oversette den Hebraiske bønnen jeg utbasunerte til gresstua på morgenkvisten. Han er litt av en skrue… ser det humoristiske i alt!Det blåser jamt 13 m/s ute, sjøen går krapp og hvit. Vi bestemmer oss for å gå en tur, for å se om vi kan få tak i Stavanger Aftenblad. Er litt spente på hva Helge Johanson har skrevet om oss. Vi setter i marsj mot Solastrand Hotell. Når vi kommer dit får vi låne avisen og blir positivt overrasket. Det ble en helside og vi regner med at våre sponsorer er fornøyd med det.Da vi er tilbake i leiren vår virker det som om vinden og sjøen
har kommet litt ned. Vi bryter leiren å kommer oss av gårde klokka
1745. Det går tålelig greit forbi Ølbergstranden og Vigdelvika, men
når vi kommer til Hellestø og prøver å krysse mellom Kråka og land
får min gode turkamerat litt problemer. Det er skikkelig rotesjø og
kraftig strøm, han blir dratt mot brenningene og de bratte spisse
klippene. "Gi gass og kom deg til helvete ut av den gryta!!",
roper jeg gjennom vinden.
|
|
Jan Erik øker takten betraktelig, og det ser ut som at han har funnet fram til Neandertaleren, Homo neanderthalensis* inne i seg selv. Han padler som et "olja lyn", men står alikevel nesten stille på samme plassen. Litt etter litt klarer han å komme seg ut av denne "fandens middagsgryte" og ut mot stranden. Etter noen minutter stupsurfer vi inn på Hellestøstranden. Det har blitt for røft her ute igjen. Det koker av frustrasjon inne i meg, og Jan Erik ser oppgitt ut. Han sier at dette er litt i tøffeste laget for han personlig. Jeg synes han er kjempedyktig! Han har tross alt bare sittet 6 timer i kajakken sin før han la ut på denne lange ferden. Jeg er mektig imponert!!! Klokka er blitt 1845 og magene våre rumler… På Hellestøstranden søker vi ly ved en hytte som ser ut til å ha ligget brakk i mange år. Vi får fyrt opp primusen og går i gang med middagen. Mens vi sitter der å røker Karvet blad begynner det å regne. "Nei dette er Hææærilg altså" sier Jan Erik flirende. "År`ntli kooselig" kvitterer jeg.
|
Vi blir sittende der i regnværet med middagen vår, og diskutere hvor fantastisk vi har det. Mange normale mennesker ville nok synes at det å sitte ute i kuling og regn, våt til skinnet, å spise middag som har samme konsistens som en kuruke, ikke er en særlig behagelig opplevelse. Men vi er jo som kjent ikke helt A4… Det positive med at det regner, er at da bruker vinden som regel å løye noe.Klokka 2115 setter vi padleårene i vannet, for å utnytte det lille værvinduet så lenge det varer. Vi tar peiling på Lyratangen, og gir gass gjennom den opprørte sjøen. Men som vanlig varer ikke værvinduet særlig lenge… Klokken 2230 ankommer vi Tangarhaugen båke i øsende regn. Vi er våte til skinnet, og jeg begynner å skjelve minuttet etter at jeg har gått ut av båten min. Leiren blir satt opp på rekordfart mens vi fremdeles er våte. Når teltet er oppe får vi på oss det tørre skiftet, og ringer til vår turkoordinator - Mads Kristoffersen.Koordinator rollen går i korthet ut på å være vår meldestasjon under turen. Hver kveld melder vi fra om vår nøyaktige leirposisjon, og hva våre planer for morgendagen går ut på. Koordinatoren gir oss de ferskeste værmeldingene, og formiddler en kort status rapport pr. mail til våre nærmeste, venner og bekjente, og ikke minst våre sponsorer. All kommunikasjon, til eller fra oss, skal gå via koordinatoren. |
Dette gjøres i hovedsak for å spare på batterikapasitet. På
den annen side er det erfaringsmessig mest fornuftig å forholde seg til kun
en person, da telefoner fra andre fort kan ta fokusen bort fra det målet man
prøver å nå. Det å ha en entusiastisk, motiverende, pågående koordinator,
er et stort pluss når man har "dårlige dager" og / eller sliter med psyken.
Dette er utvilsomt viktigst når man er på tur aleine.
Vi forteller hvordan ståa er, og hvor langt vi har kommet. Mads noterer ned
det meste av det vi forteller han, og så gir han oss ferske værmeldinger
for de neste dagene. Værmeldinga i dag er lite lovende…
|
Etter den dystre værmeldinga, tar vi fram Sørlandsstubben** og konjakken å blir liggende å diskutere videre om Pulefluens utvandring til Jærkysten, den dårlige værmeldinga, og litt om hva vi skal gjøre hvis dette været fortsetter. Også har vi navnet på plassen vi har slått leir på da…. "Tangarhaugen Baake!" Proklamerer Jan Erik. Han leker litt med dette ordet, som om han smaker på en god vin. Det er noe historisk over dette navnet synes Jan Erik… "Nesten som Einar Tambarskjelve*** Baaaake" sier han, og ser for seg Roald Amundsen stå framme i baugen på Gjøa å speide innover mot land, hvorpå han utbasunerer: "Ser I mod dette land mine mænd! Jeg mener så sannelig jeg kan skimte Tangarhaugen Baaaaake der inne! Jeg ligger i posen og kjenner at magemusklene er slitne av all latteren. Klokken er ca.0100 når vi går til ro. |
* Homo Neanderthalensis: Art av det moderne menneske, fra før og under
siste istid. (ref. Aschehoug & Gyldendals Lille norske leksikon)
** Sørlandsstubb: Fantastisk spekepølse fra Svindland i Flekkefjord
(RIMI), som bør være fast inventar i enhver turutrustning.
***Einar Tambarskjelve: Høvding fra Gauldal, ca. år 980-1050
(ref. Aschehoug & Gyldendals Lille norske leksikon)
Dag 3.
Dato: Torsdag den 23. mai 2002 kl. 23:00
Leirsted: Jærens Rev
Posisjon: 32V 0297040 UTM 6517834
Distanse i dag: 7 km
Været i dag: Vind: 13-15 m/s i snitt, 20 m/s i kastene på Revet, Regn, 14ºC.
Vi våkner til kraftig bølgesus og regndråper som dundrer i teltduken. Jan
Erik er ute før jeg får opp øya som vanlig. Når han kommer inn etterpå sier
han at vi bare kan ta det med ro… Været er like fordømt i dag, som i går.
Jeg føler en dyp frustrasjon over situasjonen. Det er liksom ikke bare et
par dager med litt dårlig vårvær, det virker som om vi har lagt ut på tur
i en uværs periode på høsten. Jan Erik er like glad som alltid, men jeg føler
at han også er litt frustrert, selv om han gjør alt han kan for å holde humøret
og moralen oppe.
Vi spiser en sen frokost og tar livet med ro inne i teltet. Etter en del filosofering over emnet "dyrelivet på Jærkysten", er vi ute å ser ann været. Det ser ut til å være på vei ned… Vi får også besøk av en mann på traktor. Et koselig innslag i en ellers så gudsforlatt og spøkelsesaktig hyttegrend.
Vi hiver oss i leirrivingen og kommer oss av gårde klokka 1400, men da er været selvfølgelig på vei opp igjen. Så sliter vi oss av gårde gjennom grov sjø og kraftig motvind. Vinden er faktisk så kraftig at den får godt tak i padleåren din med en gang du drar den ut av vannet, noe som gjør deg rimelig ustødig. Jeg øker tempoet for å få bedre stabilitet, og komme meg i ly på den andre siden av bukta. Slik blir jeg sittende i min egen verden og kjempe med naturkreftene. Etter en stund ser meg jeg bakover og merker at min gode turkamerat har sakket vesentlig akterut. Jeg har siden vi begynte på turen lagt merke til at vi har ganske forskjellig takt. Jan Erik er har en senete utholdende kropp, mens jeg kanskje kan regnes som et kjøttberg i forhold. I tillegg er vel jeg utstyrt med litt lengre armer, og en noe bedre padleteknikk da jeg har padlet en del fra før.
På solo turen fra Bamble til Oslo i fjor, opplevde jeg at jeg ble ganske støl i musklene i skuldrene og skulderbladene. Det ble litt plagsomt på sikt. Det kom sikkert av at jeg hadde lagt meg til denne uvanen med å holde for høy takt, noe som medførte at jeg måtte ta hyppigere pauser. Nå prøver jeg bevisst å holde igjen på farten, og padle jevnere med færre hvilepauser. Når jeg stopper for å vente på Jan Erik, finner jeg fort ut at jeg har problemer med å holde balansen pga. den grove sjøen. I tillegg prøver vinden å få vridd meg, på tvers av bølgene. Jeg blir nødt til å fortsette… Klokka 1520 ankommer jeg Revehamnen og er i le for vinden og sjøen. Jeg snur kajakken for å holde øye med Jan Erik, som ligger et stykke bak. Jan Erik er litt frustrert og klager over sin dårlige teknikk , når han kommer til moloen. Og så lurer han på hvorfor jeg bare stakk av. Jeg føler meg som en idiot… Jeg ber om unnskyldning og sier at jeg skal prøve å skjerpe meg i fremtiden.
|
Vi slår oss til innenfor moloen på en gammel falleferdig kai full av gamle kuruker. Her skifter vi til tørt tøy og henger padletøyet til tørk på en medbrakt tørkesnor. Så inntar vi våre 150 gram solfrokost, en halv RSP hver, og jeg tar meg en suppepose.For Jan Erik er lunchen et høydepunkt som han ser fram til hver dag. Det er fordi han er nesten hysterisk glad i RSP. Jeg liker RSP ganske godt selv, men jeg har aldri hørt så mange lovprisninger om RSP fra noen, noen sinne! For meg høres det ut som om Jan Erik bedriver erotiske aktiviteter når han spiser RSP. "MMMMMHHH!!! ÅÅHHH JAAA!! DEN VAR GOOOD!" osv. Jeg er sikker på at min tur kamerat kunne ha skrevet en salme, ja kanskje til og med et oratorium for kor og fullt orkester, om RSP. Vi synes begge det er trist at forsvaret har sluttet å bruke dette fantastiske produktet!Når vi er ferdig med lunchen vår bestemmer vi oss for å ta en spasèrtur utover mot revet for å se hvordan sjøen er der ute, og om mulig fortsette våre "videnskabelige observationer". |
Etter et par kilometer spasèring kommer vi til rullesteinsstranden rett før revet. Vi kan se opp til den første revtungen som strekker seg ut i havet. Synet som møter oss er lite oppløftende. To-tre meter høye bølger slår inn i rullesteinene oppe på revtungen, og vinden er så kraftig at vi får tårer i øynene. Frustrasjonen er nå synlig hos oss begge. Men vi gjør som vi alltid gjør… Fyrer hverandre opp med alskens vittigheter og artige påfunn for å holde motet og humøret oppe. Vinden er i alle fall ganske varm, og vi har oppholdsvær med sol som titter igjennom skyene av og til.
|
Vi morer oss med å ta en del "syke" bilder av to frustrerte menn på Jærkysten. Etter en del tull og fanteri, sovner Jan Erik av utmattelse og frustrasjon i gresset. Jeg blir sittende å se utover det fantastiske havet, som betyr så mye for meg.Når vi kommer tilbake til vår provisoriske lunch leir, har det skjedd noe forferdelig… Midt mellom klessnora med alle padleklærene, primus og mat står det en hel bøling med kuer! De har driti og tissa ut hele leiren vår! I tillegg har de sikla, og gnidd sine møkkfulle bakender utover padleklærene våre på tørkesnora. Først blir Jan Erik forbanna og flyr av gårde mot bølingen mens han skriker på et språk jeg ikke helt |
|
|
|
forstår, og fekter med armene. I trengselen som oppstår blant kuene blir et av de stakkars dyrene presset ut mot kaikanten… Det høyre bakbeinet havner i sjøen, og det er så vidt at ikke hele kua går på sjøen! Jeg oppfatter situasjonen som utrolig komisk, til jeg plutselig oppdager at kajakken min ligger å duver midt ute i molobassenget… Jan Erik fortsetter med ku gjetingen, og jeg flyr ut på moloen for å berge kajakken min.
Etter den noe strabasiøse tilbakekomsten går vi i gang med middagen. Av alle ting velger Jan Erik storfegryte til middag. Jeg tar fisk av naturlige årsaker… Idè vi setter tennene i maten går det opp for min gode venn at storfegryta minner misstenkelig om de ferske kurukene vi sitter å spiser blant. Dette morer oss…Videnskapsmannen Jan Erik har gjort en ny videnskabelig observation. Han har under ku gjetingen funnet ut at denne ku-arten bare har et lite jur, og i tillegg til dette, er juret utstyrt med bare èn spene! Videre mener han at denne arten må være den sjeldne Snabelkuen, Trompa Bos Taurus men denne har hittil bare vært observert i Irland. Etter å ha vært innom Darwins teorier mm. kommer han til at dette må være en avart, og han gir arten navnet: "Irsk- Jædersk Snabelku" |
|
 |
Irsk-Jædersk Snabelku
|
Etter middagen får vi besøk av to eldre Jærbønder som skal fikse litt på en av båtene som ligger i opplag på kaien. De har ikke opplevd maken til mai-vær før, og misunner oss ikke det vi har begitt oss ut på.
Vi venter til klokken 2100 før vi fortsetter sørover mot revet. Denne gangen går vi kloss i land da det er litt mer ly for vinden her, men vi sliter en del med bølgene som bryter på rullesteinene under oss. Etter hvert nærmer vi oss den første revtungen. Det kjennes på strømmen… Det er på grensen til det uforsvarlige når vi skal gjennom brenningene ute på den første revtungen. Det er fullt av steiner overalt her… Etter en nervepirrende slalompadling gjennom bråttene i det opprørte havet, er vi endelig igjennom den første revtungen. Vi velger å kalle revet for "Djevelens lekegrind". Vi trenger ikke å si det til hverandre… vi har dratt dette for langt, og det vi har gjort nå kan vel karakteriseres som direkte farlig.
Mellom de to revtungene ligger det noe som kan minne om en strand uten sand… Det virker som om det er fritt for steiner her, og den lille vika er dekket av tang. Uten å si noe særlig til hverandre setter vi kursen inn mot tangbeltet automatisk. Jan Erik er førstemann som får landkjenning, og er på vei ut av båten sin idet jeg sklir inn i tangen. Da kjenner jeg lukta… en forferdelig råtten lukt… den er på grensen til det ubeskrivelige! I samme øyeblikk ser jeg at Jan Erik siger ned til lårene i en hengemyr av råtten tang.
|
Han må bruke åra si som støtte, og klarer etter en del kaving å få seg selv og båten sin på land. Han sier at jeg bare skal bli sittende, og kommer ut til meg for å dra meg lengre inn. Jeg ser for meg at jeg med mine 107 kg ville forsvunnet ned i gjørma til livet…Etter iherdig innsats fra min gode makker får vi endelig fast grunn under beina begge to. "Herre Gud! Denne tangen er jo akkurat som kvikksand" sier jeg oppgitt og ser på Jan Erik. Han leker litt med ordene og utbryter etter litt: "Vi har for første gang i historien videnskabelig observert fenomenet Kvikktang, Rapidus Laminaria Digitata på Jæderens Rev!"Det buldrer og bruser fra sjøen som slår inn over revet, og vi blir sittende litt for å få igjen normalpulsen før vi drar kajakkene langt opp i de gressdekkede sanddynene. |
Kvikktang
|
|
Vi er oppe på toppen av de høyeste sanddynene og ser sørover mot Orrestranden. Der er hele stranden hvit av skum… Det er bare å komme seg i hus! Etter en god halvtime er teltet oppe. Vi finner fram Sørlandsstubben, Firkløver, Bakke Gabrielsen XO, Minidisk spilleren og mikrofonen til denne, GPS`en og Mobiltelefonene. Så går vi i gang med vårt daglige kvelds rituale. Det består av å ta en fix på GPS`en slik at vi har en helt nøyaktig posisjon på leiren. Deretter går vi igjennom kartverket for å planlegge morgendagens distanse. Når posisjonen og morgendagens plan er klar, ringer jeg til Mads og gir han posisjon og plan. Han gir meg, som jeg har nevnt tidligere, værmelding for morgendagen og påfølgende dag. Når meldetjenesten er gått i orden, tar vi fram minidisk spilleren og leser inn dagbok for dagen vi har vært igjennom. Etterpå hører vi gjennom alt tullet vi har lest inn, og det gir oss en god latter. |
