Fra Finsevannet lørdag den 25. januar 2004
Pål Brudevoll og Arve Roaas tester ut Fischer Multiseil.

Torsdag den 22. januar 2004

Jeg sitter i bilen, på vei til Alstor Hotell rett utenfor Stavanger sentrum for å hente min kamerat Kenneth Hagen. Klokka er 0925 og jeg har "flaggermus i magen"... Det er ikke lenge til jeg og mine kamerater er i vårt rette element på Finse, 1222 meter over havet.

Kommer til å tenke på Jan Erik, og det han sa på telefonen for noen dager siden... Han hadde fått det fòr seg at Osama Bin Laden helt sikkert holder seg skjult en eller annen plass på Hardangervidda, av alle plasser på denne jord... Da jeg ba han om å forklare hvordan han hadde kommet fram til denne teorien, presenterte han meg noe svada om at "Osama er jo skiamuslim" og at "skiamuslimene er jo noen jævler på ski". Jeg blei litt forvirra, men før jeg fikk startet mot-argumentasjonen satte Jan Erik igang med og fortelle om et nytt videnskabelig forsknings-prosjekt han ønsket å sette ut i livet rett før, og under oppholdet vårt på Finse. Dette prosjektet gikk i korthet ut på å undersøke, og eventuelt dokumentere, forandringer i Jan Eriks arvestoff når dette befant seg i en høyde av 1222 meter over havet.
Mine tanker blir avbrutt av at mobiltelefonen ringer.

Det er Kenneth som ringer og forteller at han ikke er på Alstor Hotell allikevel, og at jeg må hente han på Gundersen & Slettebø AS inne i sentrum istedenfor. Tiden har visst løpt fra min kamerat som er på jobb for Refsnes Kulde AS. Jeg setter bilen i gir og legger kursen innover mot Stavanger sentrum. På vei innover blir jeg sittende å lure på hvordan Kenneth vil reagere når han treffer min sprø kamerat Jan Erik... De har aldri hilst på hverandre før, og jeg ser for meg at det kan bli en spennende opplevelse for Kenneth å bo et par vinterdøgn i telt sammen med Jan Erik og meg.

Tankene flyr tilbake til Jan Eriks nye forsknings prosjekt. Han bablet noe om at han ville ta med seg noen dråper av sitt edle arvemateriale, godt forvart på et par reagensrør, opp på Finse. Videre fortalte han så hvidt om hvordan han hadde lurt seg inn på rommet til datteren sin mens hun var ute en tur, og rappa mikroskopet hennes, for å kunne studere forandringer i det medbragte arvematerialet... Jeg sitter i bilen og humrer for meg selv...

Så er jeg på plass hos Gundersen & Slettebø i byen. Kenneth står å tripper forran bygningen ved siden av sekken og skia sine, i en gravskitten kjeledress. Fem minutter seinere er vi på vei ut av sentrum med kurs for fergeleiet på Rennesøy. Kenneth skravler i vei om sitt nye "innendørs- isklatre-vegg-prosjekt" og jeg lar meg imponere. Fyren er seriøs til fingerspissene... det har jeg erfart tidligere gjennom tjenesten i Heimevernet. I en alder av 25 år har han rundt 1000 døgns erfaring fra Nato-tjeneste i Bosnia og Kossovo. I mars drar han tilbake til Befalsskolen for å fullføre denne, etter at han skadet ryggen sin stygt i tjenesten for ca 6 mnd siden. Kenneth er en harding!

Vi er framme ved togstasjonen i Bergen rundt kvart på tre. Toget går kl. 1558 så Kenneth aner vel at jeg er en smule stressa... Vi får lempa ut den store pulken, sekkene og skia. Så er det inn på Ekspress gods`en for å lagre utstyret der, mens jeg kjører blien min opp til min gode venn og kollega Geir Knag, som bor oppe ved Fløybanen. Det blir en rask springmarsj ned fra Geir, og jeg er tilbake på stasjonen ca. 20 min før avgang. Kenneth blir igjen i Bergen til imorgen da han ønsker å besøke et par "krigsveteraner"

Toget sklir ut av Bergen stasjon og jeg er happy som en baby som snart skal få pupp. Om to timer og nitten minutter kan jeg stige ut av toget, i herlige minus tolv, i lett snødrev og kjenne den kalde klare lufta fylle mine lunger. Jeg gleder meg til å treffe den hyggelige gjengen fra ifjor!

Jeg rusler inn i resturangvognen og finner nummeret til Jan Erik på mobilen, mens jeg bestiller kjøttkaker og en liten flaske rødvin. Når bestillingen er unnagjort trykker jeg på ringeknappen... "God aften din pornopung av en skiamuslim!" sier min lett sinnsyke kamerat. Herregud.. jeg skulle aldri fortalt han at jeg holdt på å lese den boka! Godt at folka i vognen rundt meg ikke hører brødmeldingene han kommer med. Jeg kvitterer med "Hei Jan Erik" og melder status...
Vi har lagt oss til en noe spesiell uvane når vi ringer hverandre. Cluet er å komme med den mest banale brødmeldingen hver gang vi hilser på hverandre i telefonen... Det har resultert i et par "Near Miss" som vi kaller det offshore... Jeg har f.eks. prestert å ta opp mobiltelefonen min når denne ringt på jobb, og svart "god dag din gamle sjøsamiske rumpeldunk", når jeg har sett at det er Jan Erik som ringer... det jeg ikke har fått med meg ved et par anledninger, er at Kunde Representanten for Oljeselskapet har stått bak meg, mens jeg tok opp telefonen! Man kan vel si at jeg har blitt rimelig flau ved et par anledninger. Heldigvis har Kunde representantene tatt disse brødmeldinege med godt humør...
Men Jan Erik fikk seg en støkk i livet en dag, da han som Daglig Leder i Isoprosess AS fikk en telefon fra en kunde i Stavanger. Han så at innringeren hadde et 51-nummer, og regnet med at det var meg som ringte... Da han var i det mest fandenivoldske humøret denne dagen, presterte han å si "God dag din gamle testikkel-slikker av en banankasse!" Det hadde etter denne velkomstmeldingen blitt helt stille i den andre enden en lang stund, før kunden hadde sprut forsiktig om han hadde kommet til Isoprosess AS. Etter dette har Jan Erik alltid svart "Isoprosess værsågod" når jeg har ringt han på jobb...
Mens jeg snakker med Van Dahlen kommer serverings damen med kjøttkakene og vinen. Jan Erik lurer på om jeg har gått vekk fra Real Turmat og gir meg en verbal overhøvling for dette med rødvinen. "Tenk på at du skal kunne leve med dette i ettertiden... klarer du det?" sier han og refererer til "Skolebolle-afferen i Egersund" under padleturen fra Stavanger til Oslo. Utrolig hva denne fyren kan få seg til og si...!
I og med at Kenneth har hatt så mye med militeret å gjøre de siste årene, foreslår jeg at Jan Erik bør ta med seg trompeten sin opp til Finse imorgen. Da kan han blåse revelje og rosignal hver dag, noe som sikkert vil få Kenneth til å føle seg i mere "hjemlige omgivelser". Jan Erik lover å ta med trompeten...

Jeg ankommer Finse stasjon rundt halv sju. Etter at pulken, skiene og sekken er lastet ut, rusler jeg inn i resepsjonen på hotellet. Her er det ingen andre enn betjeningen, og jeg får opplyst at Sigurd og Pål, som er arrangører av Snowjammen, kommer til Finse i halv ni tiden. Tanken på å gå ut, spenne på seg skia og pulken, og gå over Finsevannet til vår "faste leirplass" er av en eller annen mystisk grunn ikke særlig tiltalende. Så jeg hører med den hyggelige damen i resepsjonen om de har et ledig rom, og bestiller meg en øl... Jeg begynner visst å bli for husvandt! Jeg er inne i en av nasjonalromantikkens høyborger og legger meg inn på hotell! Tanken er absurd!

Jeg sklir ned i en soffa med ølen min, og tankene vender tilbake til Jan Eriks planlagte skiamuslim-jakt og studiene på arvematerialet hans under det kommende oppholdet på Hardangervidda. Jeg husker telefonsamtalene vi hadde bare et par dager før vi skulle dra opp hit...
Jeg hadde tenkt mye over dette med Osama og skiamuslimene etter den siste samtalen vi hadde, og på bakgrunn av dette blomstret kreativiteten min... Jeg kom på at jeg hadde en stor bærnot liggende i boden min, og så for meg at jeg kunne ta denne med meg opp til Finse for å bruke denne til å fange noen skiamuslimer hvis vi skulle være så heldig å møte på noen. Jan Erik syntes dette var en veldig god idè. Videre var jeg innom Oslo en tur da jeg dro hjem fra jobb, og her traff jeg på en Palestinsk gateselger. Etter å ha hilst Palestineren ærbødig på hans eget morsmål, fikk jeg kjøpe et Palestina skjerf og et Beduin skjerf av han for "a spesial price for you my friend"... Nå hadde jeg tre skjerf, med det jeg kjøpte i Libanon i 1986. Så da kunne både Jan Erik, Kenneth og jeg, iføre oss disse slik at vi kanskje ville virke mer "venneligsinnet" hvis vi møtte på noen av skiamuslimene. Jeg spurte selvfølgelig også den Palestinske gateselgeren om han hadde slike Arabiske kjortler som jeg til tider gikk med i fritiden under FN-tjenesten, men dette hadde han dessverre ikke. Da jeg seinere kom hjem til Stavanger var jeg inne på tanken, om å ringe til Odd Nerdrum for å høre med han om slike kjortler, men tiden blei for knapp... det var mye som skulle pakkes og ordnes...

Etter et par timer og noen øl kommer Sigurd og Pål inn gjennom døra, det er klart for middag. Vi får servert en god chili con carne med ris, brød, salat, og en herlig blåskimmerost-dressing. Det hele skylles ned med øl, mens vi mimrer om høydepunktete fra ifjor.

Samtalen dreies etterhvert mot mailen jeg fikk av Sigurd mens jeg var offshore... Han spurte om jeg kunne holde et lite foredrag om turene Jan Erik og jeg har vært på. Jeg stussa litt da jeg mottok denne mailen, da jeg tenkte på foredragsholderene som var her i fjor og i år. På fredagen i fjor var det Arnulf Refsnes fra TV Norge som hadde foredrag om sitt inovative seilbåt prosjekt og kiting. Så langt greit nok.. Men på lørdagen i fjor lå "polfarer faktoren" rimelig høyt under taket da Børge Ousland troppet opp sammen med polfarer-kompisene sine og skulle si litt om hva han brukte livet sitt på...

I år skal Rolf Bae holde foredrag om da han og Eirik Sønneland m.fl. overvintret på den Norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Da våren kom, spente de to hardhausene på seg skia og pulkene sine og tråkka tvers over Det Antarktiske kontinent. Over 3600 kilometer! Jeg har selvfølgelig lest alle bøkene til Børge og boka om turen til Rolf og Eirik, som jeg forøvrig anbefaler på det sterkeste....
Da virka det litt flaut at jeg skulle komme å si noen ord om når Jan Erik og jeg padlet 700 km og når jeg tråkka og skiseilte gjennom Finnmark ifjor...
Men etter å ha diskutert saken med Jan Erik, kom vi i felleskap fram til at vi kanskje har noe de andre ikke har...? "En sinnsykt fandenivoldsk humor og det faktum at vi har det hysterisk morsomt når vi er på tur". Jan Erik ville få en gjyllen mulighet til å presentere forsknings materialet sitt, også kunne vi prøve å få Zotora opp til Finse for å skape litt stemning til lysbildene og videoklippene med de urmennesklige lydene fra en didjeridoo...? Jan Erik og jeg er Zotora-fans på vår hals! Så da kunne vi kanskje vinkla et eventuelt foredrag mot "terreng-humor", noe vi har peiling på... Hovedproblemet var å få tid nok til å forberede dette foredraget da jeg var offshore til bare noen dager før jeg skulle opp til Finse. Jeg lovet Sigurd og Pål at vi skal komme sterkt tilbake til neste år...!

Etter middagen blir vi sittende å skravle om styrestikker, liner, kite og skiseil sammen med en liten hyggelig gjeng kitere fra Tønnsberg. Det er godt å være på Finse igjen!!!

Fredag den 23. januar 2004

Jeg er oppe i 9-tiden og får servert en meget velsmakende frokost. Egg, skinke, ost, leverpostei og nystekt brød med iskald melk og appelsinjuice... sånn skal det være!

Etter frokosten blir jeg sittende i lobbyen å skravle med gamle kjenninger fra i fjor til klokka nærmer seg 13. Så rusler jeg ut i snøen og gjør klar skia og pulken... det er på tide å få etablert teltleiren på Finseneset.

Leir oppsettingen går greit, jeg er mer bekymret for seilevinden som ikke er til stede ennå. Blir det så lite vind som det det er nå blir det en tam Snowjam...
Ide jeg setter spaden i snøen for å grave ut kuldegropa, ringer telefonen. Det er Kenneth som melder sin ankomst og han lurer på hvor jeg er. Etter å ha veiva litt med armene mine får jeg beskjed om "target-lock-on" fra Telemark-battaljonens store sønn... Kenneth er på marsj!
10 minutter seinere kommer fyren beinende over vannet i fullt firsprang med Reconpacken dinglende bakpå ryggsøyla... Litt av et syn! Jeg tenker tilbake på da jeg var ung og sprek, og blir noe melankolsk av den spreke storm-ingeniøren, infanteristen,stormsoldat og utrykningstroppsjefen som suser avgårde over vannet. Vel framme hilser jeg han velkommen med en Fritjof Nansen konjakk servert fra en olivengrønn plastkopp! Kenneth blir litt forundra og lurer på om det er vanlig å drikke konjakk klokka tre oppi her. Jeg mumler noe om at "det kan forekomme"... Videre lurer Kenneth på når alle de andre folka ankommer teltleiren. Jeg nevner at Jan Erik kommer med 2030-toget... "Men du sa jo at det kommer over 200 mann til samlingen" sier Kenneth og ser på meg med en forundret mine. "Joda... men de ligger på hotellet og i alle hyttene rundt omkring her" sier jeg med et flir... "Er vi de eneste som ligger i telt her" sier Kenneth... "Tja... jeg tror det, vi var iallefall de eneste som gjore det i fjor" sier jeg.
Jeg var visst litt kjapp med forklaringen før vi dro... Kenneth hadde sett for seg en stor teltleir med 120 telt og full pakke, og han virker noe skuffa.

Etter at leiren er ferdig etablert rusler vi de 960 meterene over til hotellet. Her får Kenneth en skikkelig brief om Jan Eriks prosjekter og hans noe spesielle adferd. "Dere er med andre ord ganske like på mange måter" sier Kenneth etter briefen. Så forklarer jeg han hvordan "mottagelses sermonien" skal foregå når Jan Erik ankommer utpå kvelden. Kenneth synes opplegget høres flott ut...

Ridderne av de ovale bord og Tyrkisk Ildvann

Inne i lobbyen treffer vi på "Dei ekte Vangsgutane" som jeg skrev en del om i rapporten fra Snowjammen i fjor. Denne gjengen fra Rauland Kiteklubb er som tidligere nevnt, en skikkelig hyggelig gjeng med "hurra-gutter & jenter". Vi slår oss ned sammen med dem og starter "mimring over øl" mens vi venter på Van Dahlen fra Skien.

Etterhvert blir Vangsgutane middags-sultne, og vi blir invitert på pizza i skolehuset gutane har leid for anledningen. Her vanker det også øl og skikkelig "ildvann"... Vangsgutane har etter mange års testing og utvikling fremstillt en modifisert utgave av "Tyrkisk pepper" som bare bør nytes av erfarne alkohol-konsumenter. Jeg og Kenneth tester ut pepper`n, og jeg får straks "flash-back" fra da jeg og min kollega Brian Gore var på tur i Paris for å finne ut om det fantes ekte Absint i byen...

Filosofien til Brian var grei...: Hvis vi fant en plass som solgte denne drikken var det bare å tape fast ørene våre før inntak, for å forhindre "ein eventuell Van Gogh episode", og hvis vi ikke likte smaken av denne drikken "kunne me jo alltids sett`an intravenøst direkte i øyeeple"...!!!!!!!!!!!!! Brian kunne dessverre ikke delta på Snowjammen iår da han sliter med et magesår...

Kenneth og jeg gisper, et sekund etter at ildvannet har truffet bunnen av magesekken. Dampen fra 70-90% alkohol treffer celleveggene i oesophagus med full kraft. Vi ligger vel i grenselandet mellom "erfaren" og "litt erfaren"... Sterke saker dette her! Kanskje Vangs Gutane kan fremstille Absint hvis de får noen år på seg?

Klokka næremer seg 2015 og vi gjør klar for mottagelses sermoni. Einar fra Rauland KK gjør som han lærte av sin mor for lenge siden: "Skal du ut på tur må du ta med deg niste... og husk og ta på deg lue!" Så er det 4 lett beduggne karer som raver nedover snømassene mot perrongen på Finse stasjon.

Den Norske Skiamuslims
mottagelses kommitè

Velkommen din gamle rumpeldunk!

Høytidelig overrekkelse
av ordenens hodeplagg

Treer banden er på plass!

Etter kort tid ankom toget Finse. Det var mange mennesker som kom med dette toget, og det er ikke fritt for at vi observerte noen lett forskrekkede ansikter bland passasjerene som gikk av. Da Jan Erik kom ut på perrongen ønsket vi han velkommen, og overrakte "ordenens hodeplagg". Det er mulig vi er på kollisjonskurs med Fremskrittspartiet på dette området, da vi synes det er fint at alle mennesker uansett farge, kjønn og religion må få lov til å iføre seg de klærene de har lyst til å gå i!

Etter hodeplagg overrekkelsen får Jan Erik smake Raulandsk ildvann, noe han så ut til å takle særdeles godt. "Den var god, men litt tam..!" var kommentaren til Van Dahlen etter en god munnfull.

Vi rusler inn på hotellet og setter fra oss utstyret til Jan Erik her. Deretter er det opp til Vangs gutane igjen for å teste ut Raulandslefse med "noget attåt". Det fleste som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i mat, så dette med lefse smakingen satte jeg umåtelig stor pris på!

Lefsa var meget god i utgangspunktet! Men da den ble smurt inn med skikkelig smør og drysset lett med sukker ble smaksopplevelsen nydelig! Tusen takk til Vangs gutane!

Klokken 2230 sitter vi klare i foredrags salen på Finse Hotell. Sigurd Parmann, Pål Brudevoll og Geir Nordland går igjennom de administrative bestemmelsene og sikkerhets opplegget for Snow Jam 2004. Geir tar dette med sikkerheten alvorlig! Han ønsker ikke å oppleve et nytt "kite i strømførende ledninger senario" og "Pokker - nå blei NSB-gjengen forbannet gitt senario". Jeg skjønner han så godt, med referanse til mine skriblerier om "Murphys Lov"!

Så er det Rolf Bae som skal i ilden med sitt foredrag: "En liten saga om en stor reise!" Vi får være med den humorfulle Rolf til forsknings stasjonen Troll i Antarktis. Jan Eriks øyne lyser når han hører ordet "forskningsstasjon". Mulig det er pga. Rolfs ydmyke vesen, da han glemte å fortelle at denne ekspedisjonen vakte voldsom oppsikt i antarktiske kretser, da den var den "billigste, yngste, og lengste - i dobbelt forstand - ekspedisjonen som hittil var blitt gjennomført i Antarktis.

Billigst, fordi det aldri før har vært arrangert en tilsvarende antartisk ekspedisjon for mindre enn 1,2 millioner kroner. Yngst, fordi Rolf Bae og Eirik Sønneland i alderen 21-26 i særklasse er de yngste som har planlagt og gjennomført en antarktisk skitur. Lengst, fordi intet menneske har gått en lengre skitur i sin helhet, uten støtte utenfra underveis. Og lengst, fordi Norsk Antarktis Ekspedisjon 1999-2001 (NAE) som privat ekspedisjon varte i 15 måneder fra avreise og ankomst i Norge. (Ref: "Trollbundet" forfattet av Sindre Bø - ISBN:82-92309-02-0).

Rolf startet med å fortelle om ekspedisjons planleggingen. Deretter fikk vi være med til Troll stasjonen og det over 6 måneder lange oppholdet der. Her trente og fetet guttene seg opp til den lange turen. Under dette treningsoppholdet opplevde ekspedisjonens medlemmer bl.a. at kjærester forsvant ut av livene deres, at kameratskapet blomstret og at familie medlemmer der hjemme i Norge gikk bort. Disse skildringene av vanskelige livssituasjoner og total isolasjon, fikk en sjømann og offshore arbeider som meg til å sitte og lure på hva pokker det er jeg har å sutre for når jeg er ute på havet i 4 uker... Jeg vurderer å spørre min alltid så utholdende personal-supervisor om det kan være aktuellt å starte med 6- eller 8-ukers turer. Det forutsetter jo selvfølgelig at jeg får tilsvarende tid til avspassering og friluftsliv...?

Den 21. oktober 2000 la guttene ut fra Troll stasjonen med pulker i 140-150 kilos klassen. 2200 km forran dem lå Sydpolen, og etter at denne var passert var det "kun 1600 km igjen til mål på McMurdo"! Under turen over platået opplevde de temperaturer ned mot minus 60 grader celsius! Rolf serverte oss en rekke suverene lysbilder, og jeg kommer ikke til å glemme bildet der han viste hvordan ansiktsmaska så ut, etter å ha vært "gamp" i noen minus-60 timer med 150 kg-pulken!
Mandag den 5. februar 2001, klokka 0100 om natten, etter å ha gått i 105 dager, ruslet de to hardhausene innover flystripa på Williams Field ved McMurdo. I pulken lå 10 dager med matrasjoner igjen... I sjela deres lå det 3600 km med ballast - livene deres var blitt forandret for all ettertid! Tusen Takk for et supert foredrag Rolf!
For mer info om denne ekspedisjonen og bestilling av eventuelle foredrag: klikk her!

Forandringer i psyken hos hannkjønn-utgaven av Homo Sapiens under alkohol påvirkning

Etter foredraget inntar vi "Boggyen" bar. Dette kan begynne å minne om en kommende tradisjon. Det er fantastisk spennende nede i denne baren... man får en følelse av at alt kan skje liksom! Rent forskningsmessig egner denne plassen seg utrolig bra til antropologiske studier rundt emnet "forandringer i psyken til homo sapiens under alkohol påvirkning".

Geir Nordland informerer om sikkerhets bestemmelsene rundt arrangementet

Jan Erik forklarer Kenneth om sjekkekunsten og Kenneth følger godt med! Det ender med at "den middelaldrende læremesteren" tvinger "den unge læregutten" til å teste ut "soveposetrixet"... ("Hallo lille venn..! Har du sovepose? Og isåfall: hva er temperaturgrensen på den?" - alle sovepose-temperatur-grenser som er lavere enn minus 20 grader celsius får "stå karakter") "Læregutten" tester ut glosene på et nøye utvalgt offer, og oppdager at dette hunnkjønnet fra arten Homo Sapiens har en "sovepose-temperatur-grense" (STG) på minus 35 grader....! I et par minutter lyser det av øynene til Kenneth, men så kommer Jan Erik på banen og ødelegger hele greia med kommentaren: "Hei du... du må`kke høre på`n... han bare lyver... og dessuten har han skrittsopp!" Dama måler Kenneth opp og ned og forsvinner kjappt i folkemengden... Jan Erik og jeg ler så vi griner, og Kenneth kvikkner til når han får servert en ny duggfrisk halvliter...

I 02-tiden stenger Boggyen, og vi går ut i den kalde, klare natten. Det er trist at vi ikke har den gode seilevinden nå, slik som vi hadde i fjor... Da Jan Erik og jeg kom ut fra baren denne gangen blåste det stiv kuling! Muntre og fulle av mot og øl som vi var da, våget vi å sende 22 kvadratmeter seilet opp i luften... Det tok ikke mange minuttene før vi var hjemme i leiren igjen da...! Nå blåser det bare en flau bris mens vi går bortover vannet mot leiren.

Vel framme i teltet, fyrer vi opp primusen, tar fram noen edle dråper og gjør klar "Sørlands stubben" for grilling. Jan Erik roter rundt i sekken sin, og etter litt fumling drar han opp senge-lektyren sin. Det er det første, av i alt 2 bind à ca. 700 sider, om Bananfluens (Drosophila melanogaster) kurtisering, parrings-syklus og spyttkjertelkromosomer - forfattet av 2 Tyske entomologer, som jeg dessverre ikke husker navnet på i skrivende stund.

Kenneth er litt av en ekspert på dette med kveldskos og leirliv. Alle de merkelige kvelds-snacks-rettene han har oppskrift på fra forsvaret, er både velsmakende og energirike. Jan Erik og jeg har for det meste nøyd oss med å grille noen skiver av den etterhvert så velkjente "Sørlands stubben", men i kveld får jeg i tillegg prøve "Sjokolade-drapert-kjøttpølse à là Sarajevo". Oppskriften på denne pølse-snacken er enkel:

Dr. Van Dahl koser seg med Bananflue-boka si.
Fyren leser hver gang han har tid til overs,
uansett hvor han måtte befinne seg!

Del det antall kjøttpølser man ønsker å innta oralt, i to - på langs. Det gjør ikke`no om pølsa er frossen... da bare griller du`n litt lenger.
Deretter smører du pølsa inn med sjokolade, gjerne Freia Firkløver eller Melkesjokolade. Hvis temperaturen i det omkringliggende miljø er under frysepunktet kan det være litt vanskelig å få smurt sjokoladen på pølsa... denne lille utfordringen løser du ved å varme sjokoladen i munnen din før påsmøring. Kenneth hadde stor suksess med denne metoden, men tilberednings metoden betinger vel at man ikke deler pølsa si med andre?
Når hele pølsa er satt inn med sjokolade gir`un 5-6 minutter over primusen. Vend pølsa ofte! Forøvrig anbefaler vi at man bruker Heptan i primusen da dette brennstoffet soter lite og intet... På den annen side er Heptan noe av det mest brennbare (eksplosive) primusfuel du kan bruke, så det er lurt å være ekstra forsiktig med dette stoffet!
"Sjoko-pølså è sinnsygt goe" - sier Kenneth og jeg er helt klart enig med han i dette! Anbefales!!!

Sjokolade-drapert-kjøttpølse à là Sarajevo

Etter pølse grilling på ymse måter er det på tide med litt søvn. Klokka har rundet 0500 og den middelaldrende Dr. Van Dahl har sovnet fra Bananfluene sine... Jeg og Kenneth lurer på hva han drømmer om? Inspirasjonen til å starte lesingen av denne Bananflue-avhandlingen fikk Jan Erik da jeg fortalte han om et TV-program jeg så på NRK 2 for noen uker siden... Tror det var et av disse kunst og kultur programmene som går noen ganger i månden.

Tradisjonell Sørlands stubb grilling - Anbefales!!

I programmet presenterte de en musiker og en video-kunstner, som begge hadde lest en del av forskningsmaterialet, vedr. Bananfluen. I dette materialet hadde musikeren og video-kunstneren sett at man under forsknings-prosjektet hadde funnet et kjemisk stoff i hjerner til disse små krypene. Dette stoffet er det samme som skilles ut i hjernen til mennesker når de drømmer... På bakgrunn av dette hadde forskerene kommet fram til at Bananfluen drømmer en del...! Og det geniale kunstnerne hadde funnet på, var å skape en audiovisuel, kunstnerisk fremstilling av Bananfluens drømmer!! Det var helt fantastisk å se den videoen..! Kustnerne hadde kommet til at flua sikkert drømmte om å bli et stort fly.. en svær jumbojet!! Musikken de hadde laget til denne videoen minnet meg om en blanding av Arne Nordheim, Frank Zappa og The Doors... Helt herlig med andre ord!

Ro-signal i leiren, ca. kl 0515.

Da jeg fortalte Jan Erik om dette programmet reagerte han akkurat slik jeg hadde forventet... Han ble helt revet med, og jeg tror han ringte NRK for å høre om det gikk ann å få en kopi av programmet på en DVD.

Før Kenneth og jeg går til ro, er jeg ute å blåser ro-signal i trompeten. Kenneth blir helt rørt av de "fine" strofene jeg klarer å trylle fram fra messingen. Og imorgen fortsetter galskapen...!