Med kajakk og kano ned Telemarks kanalen

En super-kose-5-dagers-tur med Sara på 10 & Bernard på 13år.


DEL 2

 

Lørdag 14. juni 2003
Slusen i Lunde - Ulefoss gjestehavn

 

Morgenstund er allright i grunn...

Jeg våkner rett før klokken 0930. Har sovet usedvanlig godt under åpen himmel. Det virker som om ungene har sovet godt også, for de reagerer ikke selv om jeg prøver å tømme dem ut av soveposene etterhvert. Frokost rasjonene fra Drytech må vike for ferske rundstykker og omelett fra Lunde Slusekafè. Været er like fantastisk idag som igår.

Etter at min datter, som snart begynner å utvikkle svømmehud mellom fingrer og tær, er ferdig med sine morgenbad legger vi ut fra Lunde klokken 1130. Jeg sliter med en smule rastløshet i kroppen, men har man med seg unger på tur er det etter min mening viktig at man gjennomfører turen på ungenes premisser. Det er vel ikke så lenge til de er "for store" til å bli med pappa`n sin på tur... Håpet er at minnene de får fra disse turene skal bli så gode at de kommer tilbake etter at "ungdoms-og-dame/type-tiden" er over, for å bli med på nye eventyr. Hvis jeg hadde "push`a på" og mast om fremdrift er det vel heller tvilsomt om de noen gang ville komme til å innse det positive ved å være ute i naturen. Det være seg til lands eller til vanns...


Fra et av slusekammerne i Vrangsfoss

Min kjære datter begynner å merke at Telemarkskanalen er en lang affere... derfor roer vi ned tempoet, og jeg ser for meg at dette blir en kort økt. Vi må iallefall komme oss til Ulefoss blir vi enige om. Så får vi heller se om vi kan ta oss en hviledag der, og bare bade, sole oss og nyte livet.

Etter et par timers padling kommer vi til "sjefs-slusen" i Vrangfoss. Denne slusen har 5 kammer og en løfte/senke høyde på hele 23 meter. Her får vi med oss slusingen av kanalbåten Henrik Ibsen... det er litt av et syn kan man si. Skuta fyller hele kammeret, og jeg må innrømme at det ser noe "merkelig" ut med en så stor båt som formelig "spasserer" opp en stor trapp.

Som kajakk- eller kano-reisende blir man liten i disse slusekammerne. Iallefall i Vrangfoss. Jeg tenker på hvor mye arbeid det må ha vært å bygge disse slusene for 100 år siden. Steinsettingen inne i slusekammerene ser ut til å være utformet med "kile og blekk", og denne arbeidsmetoden har jeg stiftet bekjentskap med under reparasjonsarbeidene på ilandføringen av Statpipe på Karmøy, så jeg vet at dette er hardt arbeid. Videre var det vel heller dårlig med gravemaskiner på den tiden, så her er nok det meste lempet på plass ved hjelp av taljer og spett.

Man får i det hele tatt en følelse av å bli satt tilbake i tid når man reiser langs denne vidunderlige vannveien. Oppfattelsen av tid var nok ganske anderledes for hundrede år siden. Iallefall når man tenker på at det kanskje tok over en uke å reise fra Cristiania til Bergen. Og så åpnet kanalen hvor man kunne komme seg fra kysten og helt inn til begynnelsen på Hardangervidda på bare èn dag, og kanskje to. Slik jeg opplever det kan man til en viss grad "styre" sin egen oppfattelse av tid.. Når man er på en sånn plass som dette blir dagene på en måte lengere... Da jeg gikk igjennom Finnmark i vinter virket det som om dagene dèr oppe ble over dobbelt så lange som dagene ute i "den siviliserte verden". Det er herlig... man forlenger livet på en måte...?

Før vi ankommer gjestehavna nedenfor slusene i Ulefoss klokken 1800, sluses vi ned nye 10m i Eidsfoss. I Ulefoss gjestehavn finner Sara nye bade-venninder omgående... Bernard kjeder seg litt til han får kontakt med en jevnaldrende gutt som jobber på gatekjøkkenet i havna. Etter en ny hamburger middag, stikker guttene ut på vift for å sjekke damer, mens Sara og vennindene "bor" i vannet. Etterhvert gir jeg også etter, og stuper uti det friske vannet. Resten av kvelden tilbringes for mitt vedkommende i havnens uteresturant, med ferske aviser, kaffe og et par duggfriske øl. Vi kryper ned i posene våre, under en lys og åpen himmel i 23-tiden.


 

Søndag 15. juni 2003
Ulefoss gjestehavn

 

Hviledag i Ulefoss

Jeg er oppe klokken 0900. Får fyra opp primusen og satt på vann til morgenkaffi. Ungene er komatøse, og blir liggende å nyte tilværelsen i friluft til klokka er 1030. Sara vil ha hviledag idag, og pølse og pommes frites til frokost. Bernard vil også ha pølse og pommes frites, men ønsker fremdrift og action fremfor å ligge og dra seg på stranden hele dagen. Jeg kan styre meg for pølse og pommes frites, ønsker også fremdrift, men er prinsippfast på at det er "det svakeste leddet" som bestemmer fremdriften. Etter en ny junk-frokost og en liten diskusjon med min rastløse sønn, blir vi enige om å slappe av her idag.

Dagen blir brukt til bading, eksperimentell-fotografering, filming, dame-sjekking, spising og padling...


Multieksponeringer kan være kult...

Middag og lunch-snacks..?

 

 

Mandag 16. juni 2003
Ulefoss gjestehavn - Skien

 

Bernard lurer på om dette er hytta til Røkke?

Jeg våkner klokken 0730. Stillheten brytes kun av en og annen bil som passerer på veien ovenfor gjestehavnen, og den lange monotone snorkingen til min kjære sønn. Været er også idag fantastisk. Det å koke kaffe på primusen en tidlig stille sommermorgen gir meg en god følelse og indre ro. Aller helst skulle jeg ha fyra opp et bål, men det er ikke så populært på steder som dette har jeg erfart. Jeg vil herved få rekke en stor takk til kommende Borgemester i Bergen by, Hermann Friele for utsøkt morgen kaffe! Samtidig ønsker jeg å rette en stor takk til Sportsnett AS, og den luringen som fant på at man kunne lage presskanne for kaffe i støtsikkert materiale. Denne saken, i kombinasjon med Hr. Frieles utsøkte produkt, er med på å gjøre at morgener som denne, og andre morgener - gjerne i teltet ved Râges Jâvri på Finnmarksvidda, en kald februar morgen - kan nytes i lange "ikke-tids-eksisterende" øyeblikk.

I 0900-tiden våkner mine poder. De er blide og fonøyde, og magene deres skriker etter pølse og pommes frites. Jeg prøver å komme med noe "svada" om at vi kanskje burde ta REAL grøt til frokost, for den varer sikkert lengre utover dagen... Jeg blir nedstemt på et blunk. Sånn er det med "nintendo-generasjonen", ikkeno helsekost her i gården nei!

Min kjære datter må selvfølgelig få trimmet svømmehuden mellom fingrer og tær, så klokka blir 1230 før vi får rota oss avgårde. Idag er det Norsjø som skal forseres. Norsjø er ganske lang og litt bred, iallefall når man har frisk bris midt imot, full lastet kano og en ung dame forrut som har brukt opp "pølse&pommes-frites-bensinen" etter de første to timene. Men det går greit... vi har da padla i motvind før, tenker jeg. Med Bernard går det også greit, og det ser ut til at han trives i litt frisk motbør. Ved øya Munken, krysser vi over til nordsiden av Norsjø.

Vi kom til slusene i Løveid klokken 1700. Her viser det seg at et av kammerne har blitt sabotert iløpet av natten, så her er det lang kø for å komme seg ned igjennom de 10 høydemeterne og 3 kammerne. Vi bruker ventetiden til middagsbespisning og bading. Det har vært en meget varm dag, så til-og-med pappa tester ut Arkimedes lov ved å nedsenke sitt legeme i vann. Etter en times tid har "sluse-trollene" som Sara kaller dem, klart å reparere skadene på den saboterte slusedøren. De høster bifall og jubel fra køene både nedenfor og ovenfor de tre slusekammerne.

Før vi forlater Løveid, ringer jeg til Jan Erik og presenterer meg på Trønderdialekt som 1.betjent Benjamin`schne ved Telemark Politikammer. Jeg nevner sabotasje aksjonen, og ber han redgjøre for hvor han var i natt. Jan Erik parerer med at han jobbet nattskift i nærheten av Orderud gård i natt... "det var noen gamle brønner i området som skulle sanères". Jeg melder at vi vil ankomme Skien en gang mellom 19 og 20, og den smågale Van Dahl sier at han vil møte oss. Vi skal angivelig "bare se etter en kar med langt rufsete hår, som sitter naken på stranden å spiller i Didjeridoo". Etter at jeg har lagt på røret med Jan Erik, ringer jeg fatter`n og melder vår ankomst. Så er vi på tur igjen.

Det siste stykke inn til Skien går som en røyk. Vi ankommer slusen i Skien klokken 1930, men denne er stengt ved ankomst, så vi blir nødt til å padle noen hundre meter tilbake til en badeplass.

Fem minutter etter ankommst kommer Jan Erik gående med et bredt flir rundt munnen og en handlepose i neven. "Her er brus (øl) til far og pinglebrus (Cola) til Sara og Bernard" sier han, og så får vi hver vår bøtteis med tilhørende kinder-egg.. Ungene er som meg, storfornøyd med mottagelsen. Vi blir sittende på stranden og skravle til Fatter`n kommer i 21-tiden. Nok et lite eventyr er over!

 

Til Slutt...

Nok et lite eventyr er over ja... for det var det det var. "Et hærlig, over 100 år gammelt, stille og rolig, tids-eliminerende, lite folke eventyr".
Noen eventyr er lange, store og kanskje bortimot uoppnålige. Telemarkskanalen er et oppnålig eventyr! Har du muligheten bør du oppleve dette eventyret... gjerne sammen med barna dine, hvis du har noen. Jeg vil huske denne turen. Høyst sansynlig vil jeg gjøre den minst en gang til.
Telemarkskanalen anbefales på det sterkeste!

 

Odd Børretzen har beskrevet Telemarkskanalen slik:

"Ingen andre kanalanlegg jeg har sett,
har så rent vann, så uberørte bredder
og så mange stillferdige lyder
av rennende, plaskende vann.
Det blir nok aldri mer bygget kanaler i Norge.
Det er for sent.
Dette er en tid
som ikke tåler kanaltempoet.
Og, som sagt,
Kanal-byggerne er borte.
De forsvant fra Jordens overflate.
Sånn som andre eventyrlige vesener
forsvant av uforklarlige grunner.

Men Telemarkskanalen er der.
Den er der.
Et langt, vått spor etter en utdødd dyreart.
Telemarkskanalen er et av minnene
vi har om en tid da man hadde sans for
båter, vann, stillhet og langsomhet i landet.

Måtte hun forbli her til evig tid"